Forord

Gass blir av mange omtalt som en «bro» i overgangen til lavutslippssamfunnet. Denne fortellingen har særlig stått sterkt i Norge, der eksport av gass ofte fremheves som et viktig norsk bidrag til klimakutt i Europa. Men hva om denne fortellingen ikke stemmer – i alle fall ikke på lang sikt? 

Ny forskning viser at på den ene siden kan mer gass erstatte kull, og dermed redusere utslipp på kort sikt. På den andre siden svekker en større gasstilgang ­insentivene til å investere i fornybar energi. Effekten kan bli at globale utslipp øker, ikke faller, når tidshorisonten forlenges. Hvis du er gasseksportør og vil ­eksport­ere mer gass for å kutte utslipp, kan du altså ende opp med å øke utslippene i stedet. Dette paradokset kaller forskerne Bård Harstad og Katinka Holtsmark for «gassfellen». 

For Norge er dette kunnskap vi ikke kan overse. Som Europas største gasseksportør handler våre valg ikke bare om statlige inntekter og energisikkerhet, men også om hvordan norsk gass påvirker den globale energi­omstillingen. Om økt norsk gasseksport bremser investeringene i fornybar energi i Europa, har Norge ansvar for at det slippes ut store CO₂-utslipp lengre enn nødvendig og at omstillingen til lavutslipps­samfunnet dermed forsinkes. Det er alvorlig.

Vår ambisjon med denne utgivelsen er å bringe frem ny kunnskap og bidra til en mer nyansert debatt om gassens rolle i klimaomstillingen – og dermed også om Norges ansvar som gassnasjon. Med utgangspunkt i notatet inviterer vi til flere viktige diskusjoner: Bør norsk klimapolitikk i større grad også vurdere de globale konsekvensene av gasseksporten, og ikke bare våre innenlandske utslipp fra produksjon? Hvilke mekanismer kan gi troverdige signaler om at norsk politikk faktisk støtter opp om investeringer i fornybar energi – både hjemme og i Europa? Og hvordan bør vi forholde oss til videre letevirksomhet på norsk sokkel dersom ny gass på lang sikt kan gi høyere utslipp? 

Vi takker Katinka Holtsmark, postdoktor ved ­Økonomisk institutt, Universitetet i Oslo, som har skrevet dette notatet og presenterer forskningen bak begrepet «gassfellen». 

Lars-Henrik Paarup Michelsen
Daglig leder, Norsk klimastiftelse

22. august 2025

Innledning

Målet om å begrense global oppvarming til 1,5–2 grader innebærer en storstilt omstilling fra fossil til fornybar energibruk i løpet av noen få tiår. Dette krever store investeringer i alle deler av verden, både i kunnskap og teknologi og i fornybar kraftproduksjon.

Globale utslipp går imidlertid fortsatt ikke ned, men opp. Ifølge Det internasjonale energibyrået (IEA) økte globale klimagassutslipp fra energi­bruk i 2024 med 0,8 prosent. Samme år økte utslippene fra forbrenning av gass fra fossile kilder med 2,5 prosent, og gass var en viktig bidragsyter til global utslippsvekst. ¹

Samtidig har gass vært viktig for å erstatte kull i USA og i Europa, mens bruken av kull stiger i andre deler av verden.² Produksjon av elektrisitet fra gass gir betydelig lavere utslipp enn tilsvarende produksjon fra kull.³

I artikkelen The Gas Trap: Outcompeting Coal vs. ­Renewables (Harstad og Holtsmark, 2025), antatt i Journal of Political Economy, spør vi blant annet hvilken rolle produsenter av gass fra fossile kilder kan komme til å spille i overgangen til en økonomi basert på fornybare energikilder.⁴

På den ene siden er det sannsynlig at produksjon og eksport av gass vil gjøre det enklere å redusere bruken av kull. Samtidig indikerer ny forskning at mer gass kan bremse investeringer i teknologi og kapasitet for fornybar energi­produksjon. Slik Acemoglu m.fl. (2023) understreker, er tidshorisonten avgjørende for hvilken effekt som vil få mest å si: På kort sikt er det trolig slik at et større tilbud av gass, for eksempel i det amerikanske strømmarkedet, reduserer bruken av kull. Så lenge totalt energiforbruk ikke øker for mye, vil utslippene dermed gå ned som konsekvens av mer gass i markedet. På ­lengre sikt vil imidlertid større tilbud av gass svekke ­insentivene til investering i teknologi og kapasitet for fornybar energiproduksjon. Den totale effekten på utslipp kan derfor også bli at mer gass bidrar til større utslipp.⁵

De motstridende virkningene gjør at gass­eksporterende land som ønsker å ta klimahensyn står overfor et ­dilemma. Vektlegging av klimahensyn på kort sikt vil ødelegge for klimahensyn på lang sikt.

Det er disse virkningene vi vurderer nærmere i Harstad og Holtsmark (2025). Dette notatet oppsummerer våre viktigste funn.

I det følgende går jeg først gjennom bakgrunnen for avveiningene en klimamotivert gassprodusent står overfor, inkludert viktige konsekvenser av klimapolitikk på tilbuds­siden. Deretter går jeg inn i mekanismene som ­beskrives i Harstad og Holtsmark (2025), som leder til det vi kaller gassfellen.

Katinka Holtsmark er postdoktor ved Økonomisk ­institutt, ­Universitetet i Oslo. Hun arbeider med forskning innenfor både miljøøkonomi og offentlig ­økonomi. ­Holtsmark er opptatt av hvordan grunn­leggende innsikt fra økonomifaget kan brukes i ­forståelsen av hva vi trenger for å få til grønn omstilling. ­Foto: Universitetet i Oslo.

Bakgrunn

En bærebjelke i det internasjonale samar­beidet for å redusere klimagassutslipp har vært at hvert land er ansvarlig for sine utslipp, det vil si utslipp som skapes innenfor landets grenser. Norges forpliktelser, og norsk klimapolitikk, har derfor i stor grad vært knyttet opp mot å redusere forbruket av fossile brensler i Norge.⁶ Men det er flere grunner til at land som eksporterer fossil energi, og samtidig ønsker å påvirke globale utslipp, også bør vurdere å regulere denne eksporten av klimahensyn.

Klimapolitikk på tilbudssiden

Allerede for tre tiår siden viste Hoel (1994) hvordan kutt i både forbruk og produksjon av fossil energi ofte gir lavest kostnader for utslippskutt. Det betyr at en både kutter egne utslipp og reduserer eksporten av fossil energi til andre land. Grunnen er at for både forbruk og produksjon av fossil energi, vil det typisk være slik at de første enhetene som kuttes er lite kostbare. Den minst verdifulle norske produksjonen av olje og gass vil, nærmest per definisjon, gi relativt lave inntekter.

Asheim m. fl. (2019) viser at det også finnes argu­menter for internasjonalt samarbeid om kutt i tilbudet av fossil energi globalt. Forfatterne argumenterer blant annet for at en slik avtale vil styrke det internasjonale klimasam­arbeidet totalt sett, i en situasjon der det gjøres for lite for å kutte i etterspørselen etter fossil energi, og dermed styrke insentivene globalt til å investere i grønn teknologi.

Uansett hvor store globale utslippskutt Norge ønsker å bidra til, kan det altså være grunner til å kombinere kutt i forbruket med kutt i eksporten. Et sentralt spørsmål når en skal vurdere hvilken kombinasjon som gir størst mulig globale utslippskutt for en gitt ressursbruk – eller et gitt velferdstap – i Norge, er hvor store kutt i utslipp som faktisk blir resultatet dersom eksporten av olje og gass fra Norge blir redusert.

Redusert eksport av gass fra Norge vil presse prisen på gass i Europa opp. Som en konsekvens av dette vil ­bruken av gass både i elektrisitetsproduksjon og for ­andre formål gå noe ned. Samtidig vil tilbudet av gass fra andre tilbydere øke når prisen blir høyere. Noe av norsk gass vil altså erstattes av gass fra andre produsenter.

Figur 1 gir en enkel, kvalitativ, illustrasjon på ­hvordan pris og omsatt kvantum vil endre seg når tilbudet globalt (eller i et regionalt marked som det europeiske gassmarkedet) går ned. Dersom norsk eksport reduseres blir en del av tilbudet borte, dette endrer tilbudskurven til venstre i figuren. Uten noen respons i markedet gir dette høyere pris. Fordi andre tilbydere reagerer på økte priser med å øke sin produksjon, vil både den ­faktiske prisendringen og nedgangen i konsum bli mindre. I figuren er dette illustrert ved at den endelige endringen i omsatt kvantum (fra x⁰ til x¹ i figuren) er mindre enn den ­initiale endringen i det norske tilbudet (fra x⁰ til x̂ i figuren).

Figur 1: Endring i omsatt kvantum ved tilbudsreaksjon

Hvor stor nedgangen i gassforbruket i Europa blir som følge av en reduksjon i det norske tilbud avhenger av helningen på kurvene i figuren, den såkalte elastisiteten i tilbud og etter­spørsel. Altså hvor sterkt henholdsvis forbrukere og andre tilbydere reagerer på prisendringer. På den ene siden: Dersom europeiske forbrukere reagerer sterkt på prisendringer, det vil si at etterspørsels­kurven i figuren har liten ­helning, vil endringen i forbruk bli stor, for en gitt ­elastisitet i tilbudet. På den andre siden: For en gitt elastisitet i etterspørselen vil et prissensitivt tilbud, som tilsvarer en slak tilbudskurve, føre til at en stor andel av norsk gass blir erstattet av gass fra andre steder i verden.

Mindre gass tilgjengelig i markedet vil typisk også føre til at prisen på energi fra andre kilder øker. I europeisk elektrisitetsproduksjon brukes, for eksempel, både gass, kull, kjernekraft og fornybare energikilder. Redusert norsk gasseksport vil øke prisen på elektrisitet, som igjen vil øke etterspørselen etter både kull, flytende natur­gass (LNG), kjernekraft og vind- og solkraft. Slike mekanismer vil være til stede også i andre regionale energimarkeder der ulike energikilder brukes for like eller liknende formål.

Effekten på globale utslipp av et kutt i norsk gasseksport på kort sikt vil derfor også avhenge av hvor mye av bortfallet som erstattes av andre fossile energikilder, der både kull og LNG er viktige.⁷ Å lage elektrisitet ­basert på kull gir omtrent dobbelt så høye utslipp som bruk av gass.⁸ Å erstatte norsk gass med forbrenning av kull vil derfor gi økte utslipp.

et tidlig bidrag til debatten om klimaeffektene av eventuelle kutt i norsk eksport av olje og gass konkluderte Fæhn m.fl. (2017) med at for et kutt i norsk eksport av olje vil den faktisk utslippsreduksjonen tilsvare omtrent 1/3 av reduksjonen fra det opprinnelige kuttet.

Senere har flere undersøkt hvor store utslippskutt en kan forvente å få dersom norsk produksjon av olje og/eller gass kuttes. Rystad Energy konkluderer i to ulike rapporter (Rystad Energy, 2021 og Rystad Energy, 2023) med at utslippsreduksjonene ved kutt i norsk produksjon av olje er betydelig lavere enn anslaget fra Fæhn m.fl. (2017), og at kutt i gasseksporten til og med kan føre til økte utslipp fordi deler av bortfallet erstattes av kull. En rapport fra Wood Mackenzie (2024) konkluderer i tråd med Rystad, mens Vista Analyse (2023) og Vista Analyse (2024) finner at kutt i norsk eksport vil redusere globale utslipp.

Årsaken til at de forskjellige undersøkelsene ender på forskjellige resultater er i hovedsak at det er gjort ulike vurderinger av hvilke etterspørsels-, tilbuds- og krysselastisiteter som inkluderes i analysene. Det er selvfølgelig utfordrende å estimere effekter på tilbud og etterspørsel av prisendringer. Dessuten vil disse endre seg når omstendigheter i verden endrer seg. Det vil dermed alltid være stor usikkerhet knyttet til effektene av eventuelle kutt i norsk gasseksport.

Langsiktige effekter på grønn innovasjon

Ingen av analysene omtalt over forsøker å undersøke hvordan forventningene til fremtidig produksjon og fremtidige energipriser kan påvirke svært langsiktige investeringer i teknologi og produksjonskapasitet, for eksempel for produksjon av kjernekraft.

Tidshorisonten en legger til grunn kan nemlig være avgjørende for effekten av endret tilgang på gass i et marked som det europeiske.

I vår del av verden er produksjon av elektrisitet basert på kull på vei ned. ⁹Teknologien og produksjonsmetodene som brukes er velkjente, og det vil i årene fremover trolig finnes ledig ­kapasitet for å øke produksjonen. Dette innebærer at produksjonen av elektrisitet basert på kull vil kunne respondere relativt raskt på prisendringer, slik vi også så under energikrisen i Europa i 2022.

For fornybar energi er dette annerledes. Store investeringer både i produksjonskapasitet og teknologi øker kapasiteten og produksjonen gradvis, men disse endringene tar tid. Det er grunn til å tro at investeringer i stor grad styres av forventninger om frem­tidige priser. Og at kortsiktige prisendringer i liten grad påvirker disse. For produksjonskapasitet som allerede brukes er marginalkostnadene ofte svært lave, slik at det er ­lønnsomt å holde produksjonen oppe selv om prisene skulle falle betydelig. Vi må derfor forvente at produsenter av fornybar energi vil respondere lite på prisendringer på kort sikt, samtidig som responsen kan være sterk på lang sikt.

Acemoglu m.fl. (2023) undersøker nettopp hvordan økt gassproduksjon påvirker et marked der både kull, gass og fornybare kilder brukes i energi­produksjonen. Deres analyse illustrerer for det første at den store økningen i gass­produksjon i USA fra omtrent 2010 sammen­faller med en betydelig reduksjon i bruk av kull i elektrisitets­produksjonen. Forfatterne ­konkluderer med at større tilgang på gass reduserte amerikanske utslipp på kort sikt, ved å presse kull ut av markedet.

For det andre viser analysen et tilsvarende sterkt sammenfall mellom økningen i produksjon av gass og fornybar­relaterte patenter i den samme tidsperioden. Disse funnene indikerer at økningen i produksjon av skifer­gass førte til et fall i forventet lønnsomhet i fornybar­ energiproduksjon, og dermed svekket insentivene til å investere i forskning og utvikling innenfor fornybar energi. Isolert sett vil selvsagt svakere utvikling for teknologi knyttet til fornybar energi gjøre at overgangen fra fossile til fornybare energikilder går saktere.

Forskningsartikkelen viser dermed at den langsiktige effekten på utslipp av økt gassproduksjon kan være den motsatte av den kortsiktige. Basert på egne modellsimuleringer konkluderer forfatterne med nettopp dette: At effekten av mer gass på lang sikt blir økte utslipp.¹⁰

Til tross for at økt tilgang på gass gjør det ­enklere å redusere bruken av kull, særlig i elektrisitetsproduksjon, kan altså svekkede insentiver til investering i fornybar teknologi, og kanskje også investering i produksjonskapasitet, gjøre at klimagassutslippene vokser på lang sikt når tilgangen på gass øker.

Tidshorisonten en legger til grunn kan altså være av­gjørende for hvilket svar en får på spørsmålet om hva som er klimaeffekten av å eksportere mer eller mindre gass. Ser en på kort sikt, noen måneder eller noen få år frem i tid, vil trolig hverken produksjonskapasitet eller teknologi for fornybar energiproduksjon respondere sterkt på et prisfall – eller en prisøkning – skapt av endret tilgang på gass i markedet. Produksjon av elektrisitet basert på forbrenning av kull vil derimot reagere relativt raskt. Når gass erstatter kull, faller de totale klimagassutslippene. Og motsatt, blir et bortfall av gass erstattet av kull, vil utslippene øke.

Ser en derimot på en endring i eksporten av gass ett eller flere tiår frem i tid, vil responsen i markedet kunne være en helt annen. En forventet fremtidig økning i pris på elektrisitet vil kunne utløse endringer i investeringer i teknologi og kapasitet som gjør at et bortfall av gass på lang sikt erstattes av kraftproduksjon uten utslipp. Den langsiktige effekten av bortfallet blir dermed reduserte utslipp. Tilsvarende vil en økning i gasseksporten, som på kort sikt presser kull ut av markedet, kunne svekke investeringsviljen for grønn teknologi og på lang sikt føre til økte utslipp fra elektrisitetsproduksjon i Europa, slik Acemoglu m.fl. (2023) finner for USA.

Motsetningen mellom kortsiktige og langsiktige effekter av endret gasstilbud er utgangspunktet for analysen i Harstad og Holtsmark (2025). Denne motsetningen skaper et såkalt tidsinkonsistensproblem for gasseksportører som vektlegger globale klimaendringer og ønsker å regulere sin gassproduksjon for å hensynta dette. Det er dette tidsinkonsistensproblemet vi har kalt Gassfellen.

Forskningsartikkelen analyserer problemet en klima­motivert gasseksportør står overfor og foreslår mulige løsninger på problemet.

Gassfellen

Hovedbidraget til Harstad og Holtsmark (2025) er en ­teoretisk analyse av insentiver for myndighetene i et gass­eksporterende land som ikke bare vektlegger inntektene fra gasseksporten, men også klimahensyn.

Hvis økt gasseksport bidrar til lavere utslipp på kort sikt og større utslipp på lang sikt, slik ­funnene til blant annet Acemoglu m.fl. (2023) tyder på, står gasseksporterende land som vektlegger klimaendringer i utgangspunktet overfor et dilemma: De kan øke eksporten for å presse kull ut av markedet, men det vil svekke investeringene i fornybarteknologi. Eller de kan redusere eksporten for å styrke investeringene i fornybar­teknologi, men det vil, på kort sikt, øke bruken av kull. Harstad og Holtsmark (2025) tar utgangspunkt i dette dilemmaet.

I den teoretiske analysen i artikkelen er det en ­forutsetning at effekten av høyere gasseksport er at utslippene går ned på kort sikt, men øker på lang sikt.

Ettersom det ikke er gassproduksjonen i dag, men forventningene til fremtidig gassproduksjon som er avgjørende for markedsaktører som vurderer lønnsomheten i å investere i fornybarteknologi (og produksjonskapasitet) i dag, kan det se ut til at det er mulig å løse dilemmaet: Det beste er å øke produksjonen av gass i dag for å presse kull ut av markedet, men samtidig binde seg til lav produksjon i fremtiden slik at det investeres i teknologi­utvikling og fornybar kraftproduksjon.

I denne, tenkte, løsningen på dilemmaet vil myndighetene i det gassproduserende landet gå lenger jo sterkere de vektlegger klimahensyn: Blir de mer klimamotiverte vil de øke gassproduksjonen i dag, samtidig som de ­annonserer enda større produksjonskutt i fremtiden.

Men denne løsningen på dilemmaet er ikke realistisk.

Problemet – gassfellen – oppstår hvis myndig­hetene ikke kan binde seg til hvilken politikk de skal føre ­mange år frem i tid. For ved neste ­korsvei vil de stå overfor ­akkurat det samme dilemmaet: De vil også da ønske å øke produk­sjonen for å presse kull ut av markedet. Også da vil de ønske å binde seg til lav produksjon i det som da er fremtiden. Og så videre.

Så lenge den klimamotiverte gassprodusenten vet at de kan presse kull ut av markedet (uten å påvirke forny­bar­investeringene!) og at globale utslipp vil gå ned om de holder produksjonen høy litt til, så vil dette alltid være fristende. Nettopp fordi det er fremtidig gassproduksjon som er avgjørende for investeringene i fornybarteknologi.

Til enhver tid vil det altså være optimalt for den klima­motiverte gassprodusenten å øke produksjonen, og ­samtidig gi løfter om lav produksjon i fremtiden.

Problemet er at investorer i fornybar teknologi og produksjonskapasitet vil gjennomskue dette. De vil forstå at selv om gassprodusenten i dag annonserer kutt i fremtidig produksjon, så vil de ikke ønske å stå ved disse løftene i fremtiden, så lenge det fortsatt finnes kull i markedet. De vil gjennomskue at gassprodusenten alltid vil utsette produksjonskuttene lenger og lenger frem i tid.

Dermed oppstår det et paradoks: Jo større vekt et gasseksporterende land legger på klima­hensyn, dess svakere blir insentivene til å investere i ­fornybar teknologi og produksjonskapasitet.

Dette er gassfellen.

Problemet det gassproduserende landets myndigheter står overfor, som skaper naturgassfellen, er et såkalt tidsinkonsistens­problem, som vi i økonomifaget kjenner fra andre sammen­henger. Videre forklarer jeg mer detaljert ­modellen som er utviklet i Harstad og ­Holtsmark (2025) for å analysere dette problemet, og r­esultat­ene den gir.

En enkel teoretisk modell

I Harstad og Holtsmark (2025) illustreres meka­nismene som skaper gassfellen i en svært enkel teoretisk økonomi­modell. Denne modellen er ikke ment å representere et bilde av den virkelige verden, men å illustrere disse mekanismene på en måte som gjør dem enkelt tilgjengelige.

Deretter utvides den enkle modellen i mange retninger, for å illustrere at mekanismene som skaper gassfellen ikke bare oppstår i den svært enkle modellen.

I den enkleste modellen finnes det ett gass­produserende land.¹¹ Gassen tas opp og selges av profitt­maksimerende bedrifter i konkurranse, men disse kan reguleres av myndighetene, for eksempel ved at aktiviteten skattlegges. Det gassproduserende landet er en del av et regionalt marked, slik for eksempel Norge er i Europa.

Både i det gassproduserende landet og i resten av markedet finnes husholdninger og bedrifter som etterspør elektrisitet. Elektrisitet kan produseres ved hjelp av gass, som importeres fra det gassproduserende landet, men også ved bruk av kull eller fornybare energikilder som vann, vind og sol.¹² Fornybar elektrisitetsproduksjon gir ingen klimagassutslipp. Elektrisitet fra gass gir utslipp, men utslippene per elektrisitets­enhet er høyere ved bruk av kull.

Kullkraft produseres, av bedrifter i konkurranse, med stigende marginalkostnad. Jo mer kullkraft som produseres, dess høyere er altså kostnadene ved å produsere de siste enhetene.¹³ Som en konsekvens av dette vil produksjonen av kullkraft i dette markedet reagere på prisendringer: Når elektrisitetsprisen stiger vil det bli lønnsomt å øke produksjonen. Fordi det finnes ubrukt produksjonskapasitet, kan økningen i produksjonen skje relativt raskt, selv med en CO₂-pris på toppen av kostnadene for kullet.

For fornybar elektrisitetsproduksjon er kostnads­strukturen i modellen annerledes. For kapasitet som allerede er utbygget er kostnaden ved å produsere ­elektrisitet null. Det betyr at det vil være lønnsomt å utnytte hele kapasiteten uansett hva prisen er. Dermed vil ikke elektrisitetsproduksjonen basert på fornybare kilder reagere på prisøkninger uten at kapasiteten bygges ut. Dette kan ta relativt lang tid.¹⁴

I den enkle modellen antas det for enkelhets skyld at kostnaden ved å øke kapasiteten for fornybar elektrisitetsproduksjon er konstant, det vil si uavhengig av hvor mye kapasitet som bygges ut. Men det krever altså tid å øke kapasiteten. Derfor vil den fornybare produksjonen ikke respondere på kortsiktige prisendringer, men kun på endringer i forventede priser tilstrekkelig langt frem i tid.

Antakelsene om rekkefølgen i beslutningene som tas er illustrert i Figur 2. Fordi det tar lang tid å utvide kapasiteten for fornybar produksjon er dette den første beslutningen som tas i modellen. Deretter velger myndighetene ilandet med gassproduksjon sin politikk overfor gassprodusentene sine, og gasseksporten blir bestemt. Så reagerer kullkraftprodusenter i markedet på de andres beslutninger. Til slutt må samlet tilbud av elektrisitet være lik samlet etterspørsel, og dette avgjør elektrisitetsprisen.

Figur 2: Antakelsen om rekkefølgen av beslutninger i modellen

Kilde: Harstad og Holtsmark (2025)

En helt sentral antakelse i modellen er altså at produksjonen av elektrisitet basert på kull responderer raskere på prisendringer enn produksjonen som er basert på fornybare kilder.
Utslippene hver tidsperiode, for eksempel hvert år, avgjøres av hvor mye elektrisitet som produseres fra kull og gass.

Den neste sentrale antakelsen – som allerede er nevnt – er at effekten av mer gass i markedet er i tråd med funnene i Acemoglu m.fl. (2023), som en konsekvens av antakelsene som ligger i tidslinjen i Figur 2. I modellen forutsettes det altså fra start at utslippene på kort sikt vil gå ned om det gassproduserende landet øker eksporten, mens de på lang sikt vil gå opp.

Når myndighetene i det gassproduserende landet i modellen velger hvordan de skal regulere sine gassprodusenter vektlegger de både inntektene fra gasseksporten og de globale klima­gassutslippene. De kalles mer klimamotiverte om de vektlegger klimahensyn sterkere.

Myndighetene regulerer produsentene ved å sette en skatt per enhet av gass som produseres.¹⁵ Denne skatt­en kan også være negativ, slik at den blir en subsidie. Fordi en høy skatt gjør produksjonen mindre lønnsom vil produsenten reagere med å redusere produksjon og eksport hvis skatten økes. Tilsvarende vil de øke produksjonen og eksporten hvis skatten reduseres eller de får en høyere subsidie.

Resultater i den enkle teorimodellen

Ta først utgangspunkt i et tenkt scenario i modellen der myndighetene i det gassproduserende landet kan forplikte seg til sin politikk allerede før investeringene i fornybart er gjort. I dette scenarioet vet altså gassmyndighetene at deres valg av produksjon vil påvirke både fornybarinvesteringene og kullkraftproduksjonen.
I dette scenarioet i modellen vil altså gass­myndighetene ta innover seg at om de øker gasseksporten vil globale utslipp gå opp. Det er fordi effekten på fornybarinvesteringer er sterkest, som en forutsetning i modellen.

Derfor vil gassmyndighetene i dette scenarioet skattlegge gassproduksjonen med en skatt som reflekterer nøyaktig hvor sterkt de vektlegger klimaendringer. I den enkle modellen vil skatten de setter tilsvare en såkalt Pigou-skatt, som nøyaktig reflekterer de langsiktige kostnadene ved klimaendringene som skapes per enhet gass som produseres, slik de oppfattes av myndighetene i det gassproduserende landet.

Dette innebærer at jo større vekt gassmyndighetene legger på klimahensyn, jo høyere blir skatten gassprodusentene står overfor, og desto lavere blir produksjonen og eksporten av gass.

Den direkte konsekvensen av lavere gassproduksjon er at prisen på elektrisitet øker, og dermed øker lønnsomheten i produksjon av elektrisitet fra andre kilder. Fordi myndighetene i dette tenkte eksemplet annonserer sin politikk før investeringene i fornybar er gjort, vil investor­ene reagere på dette og bygge ut kapasi­tet­en­, slik at prisen blir den samme som før bortfallet av gassen. Dermed erstattes gass med fornybar energi, og utslippene går ned.¹⁶

Fordi høyere skatt på gassprodusentene reduserer ­globale utslipp som en forutsetning i modellen, vil myndig­hetene i det gassproduserende landet sette ­skatten høyere jo sterkere de vektlegger utslipp. Dermed blir også globale utslipp lavere jo sterkere utslipp vektlegges av gassprodusentenes myndigheter.

I realiteten kan det være vanskelig for myndighetene i land som Norge å forplikte seg til politikk mange år frem i tid. Det er derfor kanskje mer realistisk å anta at gassprodusentenes myndigheter velger sin regulering etter at investeringene i fornybar kapasitet er gjort, slik som illustrert i Figur 2. Det er i dette scenarioet i modellen at naturgassfellen opptrer.

Når vindmøllene og solcelleparkene allerede er på plass når gassprodusentenes myndigheter skal velge sin poli­tikk­, vil de stå overfor en situasjon der de kan redusere utslippene globalt ved å stimulere sine produsenter til å øke produksjonen. Økt produksjon og eksport vil senke elektrisitetsprisen og dermed gjøre det mindre lønnsomt å produsere kullkraft. I dette scenarioet vil altså gass erstatte kull i det regionale energimarkedet. Økt gass­eksport gir altså lavere utslipp, fordi fornybar­kapasiteten allerede er bestemt.

Gassprodusentenes myndigheter vil derfor subsidiere­ produksjonen, altså sette en negativ skatt, i dette scenarioet. Og jo større vekt de legger på utslipp, desto høyere vil subsidien være. Det er fordi gassmyndighetene er villig til å avstå fra profitt for å redusere globale utslipp når de legger større vekt på klimahensyn.

Paradokset, gassfellen, oppstår fordi investorer som vurdere å investere i vindmøller og solcelleparker før reguleringen av gassprodusentene er fastsatt, vil forutse hva som vil skje. De forutser at deres egne investeringer vil bli mindre lønnsomme jo større vekt gassprodusentenes myndigheter legger på utslipp. Uansett hvor mye eller lite de investerer i fornybarkapasitet i dag: Når solcelleparkene er på plass vil de klimamotiverte gassmyndighetene, i modellen, øke produksjonen for å presse kull ut av markedet. Økningen vi gjøre at vindmøllene, som allerede er på plass, gir mindre overskudd til investorene.

Dermed vil klimamotivasjonen hos gassprodusentenes myndigheter svekke investeringsviljen, sammenliknet med situasjonen der gassmyndighetene ikke vektlegger klimahensyn.

For i en situasjon der gassmyndighetene ikke vektlegger klimahensyn vil de ikke øke produksjonen utover det som gir maksimal inntekt, for å presse kull ut av markedet. Og jo lavere gasstilbud som forventes, desto mer vil fornybarinvestorene være villig til å investere. En mindre klimamotivert gassmyndighet gjør altså at investeringene i fornybarkapasitet blir høyere, i modellen.

Figur 3 illustrerer hvordan gassfellen oppstår. Den blå kurven representerer fallende etterspørsel etter elektrisitet i begge bildene. I venstre bilde er kapasiteten for fornybar produksjon gitt, i grønt. Den korte blå pilen illustrerer lavt gasstilbud. Tilbud er lik etterspørsel for elektrisitet, det er altså likevekt i markedet, der det røde, stigende tilbudet av kull krysser etterspørselen. For en gitt fornybarkapasitet, vil høyere gasstilbud gjøre at likevekten i markedet gir en lavere pris og et lavere innslag av kull, enn et lavere gasstilbud ville gitt.

Figur 3: Konsekvensen av økt gasstilbud på kort versus lang sikt

Kilde: Harstad og Holtsmark (2025)

Det er denne realiteten gassmyndighetene står overfor når de skal ta sin beslutning om regulering av gassprodusentene, i modellen. Jo mer klimamotiverte de er, desto mer gass vil de eksportere.

I bildet til høyre tillates fornybarinvesteringene å reagere på (forventningen om) endret gasstilbud. Mer gass i markedet vil føre til lavere investering i fornybar, slik at markedet klarerer for samme pris som før, og med like stort innslag av kull som før.
Dersom gassmyndighetene ikke vektlegger klima­hensyn vil de i stedet holde tilbudet lavt, selv etter at fornybarinvesteringene er gjennomført. Fordi fornybar­investorene forutser dette vil de investere mer i denne ­situasjonen. Dermed blir utslippene, i modellen, lavere jo mindre klima­motiverte gassmyndighetene er.

Figur 4 illustrerer hvordan utslippene en ­ender­ med i modellen avhenger av den margi­nale klimaskaden sett fra gassprodusentens myndigheters perspektiv – altså hvor sterkt de vektlegger klimagassutslipp. Den grønne kurven markerer idealscenarioet («første-best»), der alle utslipp er priset med en Pigou-avgift som reflekterer den marginale klimaskaden. Den blå kurven representerer «nest-best», scenarioet der myndighetene kan binde seg til sin politikk før fornybarinvesteringene er gjort. Her vil bare gassprodusentene stå overfor Pigou-avgiften. I begge disse scenarioene vil utslippene en ender med bli lavere, jo høyere den marginale klima­skaden er.

Figur 4: Utslipp en ender med som funksjon av gassprodusentenes myndigheters vekt på klimagassutslipp

Kilde: Harstad og Holtsmark (2025)

Den røde kurven representerer scenarioet der myndighetene ikke kan binde seg, og ­havner i naturgassfellen. Jo større marginal klima­skade, desto høyere blir utslippene, fordi gass­myndighetene vil ende med å presse fornybart ut av markedet når de forsøker å presse ut kull.

Den enkle modellen kan utvides i ­mange ­retninger uten at mekanismene som ­beskrives over forsvinner. Blant annet kan modellen ­utvides til å inneholde mange tids­perioder. ­Videre kan en hensynta lærings­effekter i ­utviklingen av fornybar teknologi og produksjons­kapasitet, og en kan bygge inn i modellen at fossile ressurser ikke er tilgjengelig i uendelige mengder.

Et kvantitativt eksempel

I Harstad og Holtsmark (2025) gjennomføres en kvantitativ simulering av en noe utvidet versjon av den teoretiske modellen beskrevet over.

Målet er å undersøke om de sentrale forutsetningene som gjøres i den teoretiske modellen kan være gjeldende i det europeiske energimarkedet. Dersom dette er tilfelle, vil Norge, som den største tilbyderen av gass til det europeiske markedet per i dag, kunne havne i en gassfelle dersom klimahensyn får betydning for beslutninger om hvordan gassproduksjonen reguleres.

Basert på tall fra det internasjonale energibyrået (IEA) og en grundig gjennomgang av forskningslitteraturen, er konklusjonen at det trolig er slik at økt eksport av norsk gass til Europa vil redusere utslippene på kort sikt ved å presse kull ut av markedet. Samtidig tyder den kunnskapen vi har i dag på at den langsiktige effekten er den motsatte, altså økte utslipp. Dette er i tråd med funnene i Acemoglu m.fl. (2023) for det amerikanske elektrisitetsmarkedet.

Løsninger på tidsinkonsistensproblemet

Harstad og Holtsmark (2025) avslutter med å analysere flere mulige løsninger på tidsinkonsistensproblemet som skaper naturgassfellen i modellen.

Tidsinkonsistensproblemet innebærer at gassmyndighetene ønsker å øke eksporten i dag, men redusere den i morgen. Men når morgendagen kommer, vil de ønske det samme, og de vil dermed ende med å øke eksporten også da. Gassmyndighetene vil komme bedre ut, gjennom å bidra til utslippskutt globalt, hvis de kan binde seg til fremtidig politikk. De ønsker altså å finne en mekanisme som gjør at markedsaktørene, særlig investorer i fornybarkapasitet, stoler på at det de annonserer i dag også vil gjelde i morgen, selv om investeringene da er gjennomført.

Dersom det er mulig, og ikke for kostbart, å stimulere til storstilt investering i fornybar energi i det gassproduserende landet, vil dette ha en ekstra fordel for et gasseksporterende land som er havnet i naturgassfellen. Økt fornybar energiproduksjon vil, som direkte effekt, kunne erstatte fossil energi og dermed direkte påvirke globale klimagassutslipp. I tillegg vil stor fornybar energiproduksjon helt eller delvis kunne løse tidsinkonsistensproblemet.

Det skjer fordi stor eksport av energi, uavhengig av om den er fornybar eller fossil, gjør inntektene fra denne eksporten viktigere. Når gassmyndighetene øker produksjonen for å presse kull ut av markedet – slik de gjør når de har havnet i gassfellen – reduserer det verdien av all energi som brukes til å produsere elektrisitet. Jo større total energiproduksjon det gassproduserende landet har, desto mer vil de tape på dette. Investeringer som øker energiproduksjonen vil gjøre fristelsen til å øke gassproduksjonen mindre, og dermed gjøre naturgassfellen mindre.

Dette er relevant for Norge dersom norske myndigheter er redd for å havne i gassfellen. Jo større eksport av energi vi har totalt sett, desto mindre fristende vil det være å øke gassproduksjonen ytterligere. Å beholde eller øke forbindelsene mellom Norge og resten av Europa for utveksling av elektrisitet vil kunne bidra til dette.

Minst like relevant for Norge kan det være å vurdere hvordan regulering av letevirksomhet i stedet for regulering av produksjon, kan bidra til å løse tidsinkonsistensproblemet.
Dersom områder lukkes for letevirksomhet vil dette signalisere at fremtidig produksjon sannsynligvis blir lavere. Det vil i mange tilfeller gå lang tid fra letevirksomhet igangsettes til det gjøres funn og til produksjon og eksport kommer i gang.¹⁷ Denne tidshorisonten kan være lang nok til å sørge for at investeringer i teknologi og kapasitet for fornybar energiproduksjon skjer etter at beslutninger om regulering er gjort.

Dermed kan gasslandet unngå gassfellen.

I «The Gas Trap»-artikkelen diskuterer Harstad og Holtsmark også hvordan en internasjonal avtale om kutt i fossil energiproduksjon kan tilby en annen forpliktelsesmekanisme for et land som er havnet i gassfellen.¹⁸ Men de ­mulig­hetene går jeg ikke inn i her.

Oppsummering og konklusjon

Dette notatet har oppsummert hovedfunnene i Harstad og Holtsmark (2025).

Forskningsartikkelen viser hvordan myndighetene i et land med stor gasseksport kan komme til å havne i gassfellen dersom de vektlegger ­globale klimagassutslipp når de vurderer ­hvordan deres egen gasseksport skal reguleres.

Gassfellen oppstår fordi gassmyndighetene står overfor et tidsinkonsistensproblem: På kort sikt vil den beste politikken for en klimamotivert gassmyndighet være å stimulere til økt gassproduksjon for å presse kull – som er betydelig mer forurensende – ut av markedet. På lang sikt vil dette imidlertid være kontraproduktivt, fordi den økte tilgangen på gass svekker insentivene til investering i teknologi og produksjonskapasitet for fornybar energi – hos både importører og eksportører.

Fristelsen gassmyndighetene står overfor til å øke produksjonen vil være større jo sterkere de vekt­legger utslipp. Dermed blir det også slik at jo sterkere klima­motivasjon gassmyndighetene har, desto mer ­potensiell ny fornybar energi ender de med å presse ut av markedet.

Både investeringer i fornybar energi og regulering av letevirksomhet kan bidra til å løse tidsinkonsistens­problemet for en klimamotivert gassmyndighet.

Når et lands myndigheter skal vurdere hvordan energiproduksjonen skal reguleres er det selvfølgelig mange ulike, viktige hensyn. Globale klimagassutslipp, som er tema for Harstad og Holtsmark, er bare ett av disse. Norsk politikk for regulering av olje- og gassektoren må ­baseres på en helhetlig vurdering av alle viktige hensyn.

Sluttnoter

1. https://www.iea.org/reports/global-energy-review-2025/co2-emissions ↩︎
2. https://www.iea.org/reports/the-role-of-gas-in-todays-energy-transitions ↩︎
3. Se for eksempel EIA (2024) ↩︎
4. Se siste versjon av Harstad og Holtsmark (2025) er tilgjengelig her ↩︎
5. Se også Gerlagh og Smulders (2024) og Abuin (2024) ↩︎
6. Se for eksempel Regjeringens beskrivelse her ↩︎
7. LNG har fått økt betydning i den europeiske energimiksen (kilde her). Fordi det er energikrevende både å gjøre gassen flytende og å transportere den over lange avstander er det betydelig høyere utslipp fra LNG enn fra rørgass (se for eksempel Scarlat m.fl.,
   2022). I analysen i Harstad og Holtsmark vil LNG i Europa, først og fremst importert fra USA, derfor spille en rolle som likner den for kull. ↩︎
8. Utslippskoeffisientene benyttet i Harstad og Holtsmark (2025) er hentet fra Acemoglu m.fl. (2023). Se også EIA (2024) og Scarlat m.fl. (2022). ↩︎
9. https://www.iea.org/reports/global-energy-review-2025/coal ↩︎
10. Gerlagh og Smulders (2024) og Abuin (2024) konkluderer på samme måte som Acemoglu m.fl. (2023) med at kortsiktige og langsiktige effekter er motstridende. ↩︎
11. Dette kan også tenkes å være en koalisjon av gassprodusenter ↩︎
12. I den enkle modellen skilles det ikke mellom fornybare energikilder og kjernekraft. ↩︎
13. I kostnadene ved å produsere kullkraft kan også eventuelle klimaavgifter inkluderes. Det antas imidlertid at klimapolitikken disse produsentene står overfor er eksogen, altså gitt utenfor modellen. ↩︎
14. Prisøkninger som øker verdien av fornybar energi vil også kunne utløse investeringer i teknologi, både for produksjon, lagringskapasitet, økt fleksibilitet osv. Denne utviklingen
    kan kreve enda lenger tid. I modellen skilles det ikke mellom produksjonskapasitet og teknologi. ↩︎
15. Det er ikke avgjørende for resultatene om myndighetene velger skattlegging eller direkte regulering for å oppnå den gassproduksjonen de ønsker. ↩︎
16. At prisen blir nøyaktig den samme skyldes forutsetningene i den enkle modellen, og er ikke avgjørende for konklusjonen. Dersom marginalkostnaden ved utbygging av fornybar
    elektrisitetsproduksjon er stigende, vil lønnsomheten også øke for kullbasert produksjon. Den langsiktige utslippseffekten av bortfall av gass er imidlertid uansett negativ, per forutsetning, i modellen. ↩︎
17. Se for eksempel Bornstein m. fl. (2023). ↩︎
18. Se for eksempel forskningslitteratur gjennomgått i Harstad og Kessler (2025). ↩︎

Referanser

Abuin, C. (2024). Power decarbonization in a global energy market: The climate effect of US LNG exports. Mimeo, Harvard University.

Acemoglu, D., P. Aghion, L. Barrage, and D. H´emous (2023). Climate change, directed innovation, and energy transition: The long-run consequences of the shale gas revolution. NBER Working Paper 31657.

Asheim, G. B., T. Fæhn, K. Nyborg, M. Greaker, C. Hagem, B. Harstad, M. O. Hoel, D. Lund, og K. E. Rosendahl (2019). The case for a supply-side climate treaty. Science 365 (6451), 325–327.

Bornstein, G., P. Krusell, and S. Rebelo (2023). A world equilibrium model of the oil market. The Review of Economic Studies 90 (1), 132–164.

EIA (2024). The US Energy Information Administration, Carbon Dioxide Emissions Coefficients. https://www.eia.gov/environment/emissions/co2 vol mass.php. Hentet: Januar 2025.

Fæhn, T., C. Hagem, L. Lindholt, S. Mæland, and K. E. Rosendahl (2017), Climate policies in a fossil fuel producing country: Demand versus supply side policies, The Energy Journal, 38(1), 77-102.

Gerlagh, R. og S. Smulders (2024). Shale gas revolution could paralyse the energy transition. Nature Climate Change 14 (1), 13–14.

Harstad, B. og K. Holtsmark (2025). The gas trap:Outcompeting coal vs. Renewables. Journal of Political Economy (kommende).

Harstad, B. and A. S. Kessler (2025). Present bias in politics and self-committing treaties. Journal of Public Economics 246, 105372.

Hoel, M. (1994). Efficient climate policy in the presence of free riders. Journal of Environmental Economics and Management 27 (3), 259–274.

Rystad Energy (2021). Utslippseffekten av produksjon på norsk sokkel. https://www.offshorenorge.no/globalassets/dokumenter/miljo/miljorapporter/utslippseffekten-av-produksjonskutt-pa-norsk-sokkel rystad-energy.pdf. Hentet: Desember 2024.

Rystad Energy (2023). Netto klimagassutslipp fra økt olje og gassproduksjon på norsk sokkel. https://www.regjeringen.no/contentassets/f5fc522f50674c1f9e0b5db47c264dbe/netto-klimagassutslipp-fra-okt-olje-og-gassproduksjon-pa-norsk-sokkel hovedrapport.pdf. Hentet: Desember 2024.

Scarlat, N., M. Prussi, and M. Padella (2022). Quantification of the carbon intensity of electricity produced and used in Europe. Applied Energy 305, 117901.

Vista Analyse (2023). Norsk olje, globale utslipp. https://vista-analyse.no/no/publikasjoner/norsk-olje-globale-utslipp/. Hentet: Desember 2024.

Vista Analyse (2024). Forbrenningsutslipp fra Breidablikk. https://cdn.equinor.com/files/h61q9gi9/global/0dd5904b3b34efcdd6b746bf12b2dd9a90a0723f.pdf?breidablikk-tilleggsutredning-om

-forbrenningsutslipp-equinor.pdf. Hentet: Desember 2024.

Wood Mackenzie (2024). Norway Emissions Assessment. https://www.woodmac.com/news/opinion/the-norwegian-emissions-dilemma/. Hentet: Desember 2024.