Innledning

Redaksjon:
Anders Bjartnes (ansvarlig redaktør)
Lars Ursin (redaktør)
Håvar Skaugen

Utgitt: 22.10.2025

Ansvarlig utgiver:
Norsk klimastiftelse

Design | Haltenbanken
Grafikk | Håvar Skaugen og Haltenbanken

Forsidebilde:
En amerikansk stridsvogn fra Company B, 1st Battalion, 77th Armor Regiment sitter fast i gjørmen under en øvelse i Tyskland. At stridsvogner setter seg fast i gjørmen er ikke noe nytt. Men at de risikerer å gjøre det oftere, og kanskje spesielt i arktiske strøk, er en direkte konsekvens av klimaendringene.
Foto: Joshua S. Hearn
Lisens: CC-BY-SA 3.0

Bidragsytere/takk til:
Susanne Therese Hansen | Seniorforsker, NTNU Samfunnsforskning
Gerd Hovin Kjølle | Forsker, SINTEF Energi / NTNU
Bjørn Olav Knutsen | Forsker, Forsvarets forskningsinstitutt (FFI)
Magnus Korpås | Professor, Institutt for elektrisk energi, NTNU
Espen Moe | Professor i statsvitenskap, NTNU
Marius Nyquist Pedersen | Forsker, Forsvarets forskningsinstitutt (FFI)
Torbjørn Selseng | Forsker, Vestlandsforsking / Noradapt
Asgeir Tomasgard | Professor, NTNU
Kjetil Obstfelder Uhlen | Professor, Institutt for elektrisk energi, NTNU
Carlo Aall | Professor, Vestlandsforsking /Noradapt

Mens perioden etter den kalde krigens slutt var preget av relativ stabilitet, lever vi nå i en tid preget av dyp usikkerhet: Stormaktsrivalisering, krig, raske klimaendringer og energiomstilling skjer samtidig.

Historisk har Norge forvaltet sin utenrikspolitikk og sikkerhetsstrategi i et bredt sett av stabile rammebetingelser. De siste årene har imidlertid denne situasjonen endret seg dramatisk. I løpet av bare få år har en serie kriser – en pandemi, Russlands fullskala invasjon av Ukraina, økt stormaktsrivalisering mellom USA og Kina, og en eskalerende klimakrise – brakt nye og sammenvevde utfordringer til overflaten.

Utviklingen av rammer og forutsetninger for det norske samfunnet skjer mot et dystert bakteppe. Russland har vist vilje til å angripe sine naboland, Kina utfordrer vestlig hegemoni og viser også tegn til aggresjon mot Taiwan. Vestens motstandere finner sammen i nye allianser, og tradisjonelle geopolitiske grep kommer til kort. I tillegg øker konfliktene i Midtøsten den internasjonale spenningen og terrortrusselen, og den politiske utviklingen i USA gjør landet til en mer uforutsigbar partner, spesielt når det gjelder viljen til å støtte Europa i en krise.

Samtidig pågår en energiomstilling i rekordfart, med vind- og solkraft, batterier og elektrifisering som sentrale drivere. Denne omstillingen har politiske, økonomiske og sosiale konsekvenser som vi ennå ikke fullt ut forstår. Det vi imidlertid ser tydelig allerede, er at det blant annet oppstår konflikter mellom nasjonale og internasjonale interesser, mellom energiprodusenter og -konsumenter, og mellom lokale og globale miljøhensyn.

Klimakrisen er ikke bare en miljøutfordring; den er en trussel mot global sikkerhet, økonomisk stabilitet og internasjonal orden. Verdens ledere må nå navigere i et landskap der sikkerhetspolitikk, energipolitikk og klimapolitikk henger tettere sammen enn noen gang. Dette temanotatet tar utgangspunkt i denne nye virkeligheten. Det forteller en historie om hvordan Norge må se klima-, energi- og sikkerhetspolitikken i sammenheng for å lykkes med å gjøre klimaendringene og energiomstillingen om fra en trusselforsterker til en styrkeforsterker.

En dyster sikkerhetspolitisk ramme

De siste årene har nye trusler vokst frem i en verden preget av stormaktsrivalisering, krig og akselererende klimaendringer. Det har gjort energiomstillingen mer krevende.

Etter den kalde krigen gikk verden inn i en periode som ofte ble beskrevet som relativt stabil. De store frontene var avklart, Sovjetunionen var oppløst, og Vesten opplevde et «unipolart øyeblikk» med amerikansk dominans. Konflikter fantes – fra Gulfkrigen til Balkan og senere islamistisk terror – men de ble i stor grad håndtert innenfor en ramme der de ikke truet den overordnede verdensordenen. Globaliseringen skjøt fart, internasjonal handel ble mer omfattende, og for mange land ble økonomisk integrasjon selve grunnmuren for sikkerhet og økende velstand.

I dag ser bildet annerledes ut. Geopolitisk rivalisering mellom stormaktene er tilbake, Russland utfordrer sikkerheten i Europa gjennom krigen i Ukraina, og Kina har trådt frem som både økonomisk konkurrent og politisk motpol til Vesten. Samtidig sammenfaller denne maktforskyvningen med en omfattende energiomstilling, som i seg selv rokker ved etablerte mønstre for handel og avhengighet. I Forsvarsanalysen 2025 fra Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) beskrives et sett med sikkerhetspolitiske rammer som ikke lenger er stabile, men snarere preget av flyt og usikkerhet:

• Russland prioriterer fortsatt krigføringen i Ukraina og nedprioriterer andre samfunnsoppgaver, samtidig som tinende permafrost og økt ekstremvær undergraver russisk infrastruktur og militær kapasitet i Arktis.
• I USA vokser isolasjonistiske trender, noe som skaper usikkerhet om fremtidig amerikansk støtte til sine allierte.
• Kina blir en mer tydelig strategisk utfordrer og knytter tettere bånd til andre autoritære regimer.

I tillegg erkjenner både EU-kommisjonen og flere uavhengige forskningsmiljøer hvordan Kina dominerer mange kritiske høyteknologiske verdikjeder, og at denne dominansen kan brukes til å oppnå strategiske fordeler.

Fra sabelrasling til sabotasje

Energiinfrastruktur er fristende mål for fiendtlige makter. Det gjør energiomstillingen enda mer krevende.

I april ble en dam i Bremanger utsatt for et målrettet dataangrep. Hackere tok seg inn i et fjernstyringspanel og åpnet en ventil i rundt fire timer, noe som ga betydelig økt vassføring – uten store skader denne gangen. Politiets sikkerhetstjeneste (PST) har i ettertid pekt på prorussiske aktører som sannsynlige ansvarlige for angrepet. «Vår russiske nabo er blitt farligere», sa PST-sjef Beate Gangås da hun omtalte hendelsen offentlig.

Russiske droner i stort antall har krenket Polens grenser. Uidentifiserte droner stengte nylig dansk og tysk luftrom flere ganger, og europeiske ledere omtaler dette som del av en mer aggressiv gråsoneaktivitet. Fagmiljøer peker på at slike flyvninger kan ha flere formål: å skremme, teste mottiltak – og kartlegge sårbarheter.

Det er også registrert mistenkelige bevegelser av skip over undersjøisk kritisk infrastruktur, både langs norskekysten og i Østersjøen. Finske etterforskere har konkludert med at det kinesiskregistrerte fartøyet Newnew Polar Bear skadet Balticconnector-gassrørledningen og datakabler ved å dra anker over havbunnen i 2023–24.

Hva betyr dette for Norge? Ifølge EnergiWatch.no ble det registrert 179 «politisk motiverte cyberangrep» på energisektoren på ett år, og kostnaden av disse angrepene øker, ifølge datasikkerhetsselskapet Fortinet. Energisektoren må forvente både påvirkningsoperasjoner og forsøk på både fysisk og digital sabotasje. Eksperter peker også på at droner brukes for å «teste hva man har, hva man er villig til å bruke» av mottiltak. Noe som i seg selv er et argument for å styrke sikkerheten rundt energiinfrastruktur.

Samlet sett peker hendelsene mot et mer komplekst trusselbilde, der digitale innbrudd, droner og maritim skyggeaktivitet inngår i samme verktøykasse – og hvor energisektoren er et både symbolsk og strategisk attraktivt mål.

Nye sårbarheter

Klimaendringene skaper et helt nytt risikobilde for Norge. Sårbarhetene som oppstår berører samfunnets grunnleggende funksjoner – transport, helse, energi og kommunikasjon.

Den økende hyppigheten av ekstremvær fører til flom, ras, stormer og issmelting som kan ramme både sivile og militære installasjoner. Totalberedskapsmeldingen (2025) peker på at kritiske samfunnsfunksjoner som veier, jernbane, sykehus og energiinfrastruktur allerede har vist seg sårbare. Under ekstremværet «Hans» i 2023 ble mer enn 130 veier og jernbanestrekninger stengt, jernbanebroer ødelagt og tusenvis av mennesker evakuert.

Varmere og tørrere somre forsterker problemene. Sommeren 2025 måtte flere sykehus avlyse operasjoner fordi ventilasjonssystemene sviktet under hetebølgen; pasienter og ansatte ble utsatt for helsefare når innendørstemperaturen passerte 30 grader.

For Forsvaret betyr dette at soldater, materiell og forsyninger kan hindres fra å komme frem når de trengs mest. FFI har vist hvordan flere baser risikerer både flomfare, høyere råtefare og endrede vinterforhold – med konsekvenser for alt fra kjøretøyfremkommelighet til bygningsmasse.

Strømnettet må oppgraderes

– Strømnettet er ryggraden i hele kraftsystemet og er helt avgjørende i den omstillingen vi står i, sier Gerd Hovin Kjølle, en av forfatterne bak Sintef-/NTNU-rapporten «Et energisikkert samfunn rustet mot angrep», som ble lansert i august 2025. Hun peker på at mange prosesser som tidligere brukte fossile brensler, nå skal gå på strøm. Og den omstillingen kommer til å bli krevende.

– Problemet er at strømnettet vårt ikke er bygd for dette, sier hun. Det er flere utfordringer: Vannkraft spredt rundt i landet. Et aldrende og omfattende nasjonalt el-nett med mange flaskehalser. Ny kraft som i økende grad kommer lokalt og er mer variabel.

– Samtidig får vi nytt forbruk som gir større effekttopper, og dermed belastning på nettet på nye måter, forklarer hun. Omstillingen fører nemlig i seg selv også til nye dilemmaer, som vi skal se nærmere på senere.

Nye krav til kraftbransjen

NVE forventer på den ene siden at klimaendringer alene kan gi opptil 8 TWh mer kraftproduksjon mot slutten av århundret. Men det vil være større variasjon i tilsiget fra et år til et annet, enn de årlige svingningene vi har nå. Økt flomrisiko gjør også at vannkraftinfrastruktur må brukes aktivt der det er behov for flomsikring, med hyppigere nedtapping av vannmagasin. Også vindkraft påvirkes av et mer ustabilt værbilde.

Kraftbransjen er, ifølge en kartlegging foretatt av NVE, godt rustet til å håndtere ekstremvær slik situasjonen er i dag. De er imidlertid dårligere rustet til å håndtere hybride trusler eller sabotasje. Samtidig viser flere rapporter og Nasjonal sikkerhetsmyndighet til at kraftforsyning er blitt et prioritert mål i hybrid krigføring. Altså trusler som innebærer kombinasjoner av etterretning, påvirkningsoperasjoner, cyberangrep og fysisk sabotasje. NVE har derfor tatt til orde for at kraftsektoren må styrke både digital og fysisk beredskap i lys av den sikkerhetspolitiske situasjonen.

Under energidagene i oktober 2025, varslet NVEs tilsyns- og beredskapsdirektør Kristian Markegård at direktoratet vil skjerpe kravene til beredskap i kraftforsyningen. Disse kravene vil konkret komme i form av endring i forskrift og veiledning til bransjen, innen utgangen av året, ifølge en pressemelding fra NVE.

Energiomstilling = klimarisiko

Energiomstillingen fører også med seg nye sikkerhetspolitiske dilemmaer og sårbarheter.

Carlo Aall ved Noradapt, Norsk senter for bærekraftig klimatilpasning, forklarer at om du skifter fra et fossilt energisystem til et som er hovedsakelig basert på vær og vind, altså vann-, sol- og vindkraft, utsetter du deg for andre og nye sårbarheter. Dersom du ikke reflekterer tilstrekkelig over det, risikerer du å bygge inn varige sårbarheter, sier han:

– Hvis vi først anerkjenner dette, kan vi selvfølgelig redusere risikoen. Men da må vi også stille de vanskelige spørsmålene om energiforbruk og energiformål, sier Aall.

Sårbarhet, suverenitet og legitimitet

I «Dilemmaer i norsk utenrikspolitikk» analyserer Susanne Therese Hansen og Espen Moe tre grunnleggende dilemmaer: suverenitet, legitimitet og sårbarhet. Særlig relevant i en sikkerhetspolitisk kontekst er spørsmålet om sårbarhet.

Når mer av Norges energisystem kobles tett til europeiske nett og markeder, øker eksponeringen mot geopolitiske spenninger, cyberangrep og press på kritisk infrastruktur. Energisikkerhet handler dermed ikke bare om å produsere nok kraft, men også om å beskytte de fysiske og digitale systemene forsyningen hviler på. Hansen har i andre arbeider pekt på hvordan økt «connectedness» mellom systemer skaper uforutsette risikokjeder, der feil eller angrep i én sektor raskt kan slå over i en annen. For eksempel: I 2003 falt et tre over en kraftlinje i Sveits. Dette førte til en kaskadeeffekt i strømnettet som spredte seg over grensen: nabolandet Italia ble mørklagt, og dermed stanset også tognettverket der helt. Strømbruddet i Spania våren 2025 er et annet eksempel (se egen sak).

Gerd Hovin Kjølle påpeker også at digitalisering av nettet, selv om det gjør nettet mer robust, også innebærer flere komponenter og økt kompleksitet,

– Det kan føre til nye typer feil og økt sårbarhet for cyberangrep. Og fleksibiliteten må fungere i løpet av millisekunder når den trengs – ellers kan vi få utkoblinger og strømbrudd, sier hun. Hun advarer om at manglende forståelse for hvor kritisk strømforsyningen er, gjør oss dårlig forberedt på slike kjedereaksjoner.

Susanne Therese Hansen har i andre arbeider vist hvordan energipolitikken i økende grad formes av ytre press – både europeiske krav og internasjonale markedsendringer. Dette kan gjøre norsk kraftforsyning mer sårbar for eksterne sjokk. Hun understreker behovet for helhetlig risikostyring som tar høyde for slike sammenkoblinger, der tekniske, regulatoriske og institusjonelle forhold overlapper og kan forsterke hverandre. Dermed blir energipolitikken et sikkerhetspolitisk spørsmål på flere nivåer: Nye avhengigheter og komplekse koblinger gjør Norge mer utsatt for naturhendelser, teknologisk svikt og målrettede angrep.

Sårbarhetene kan reduseres

Sintef-/NTNU-rapporten «Et energisikkert samfunn rustet mot angrep» advarer om at energisystemet er samfunnets nervesystem, og peker på tre hovedtiltak for å redusere sårbarheten:

• Rust opp energisystemet for usikre tider – med økt beredskap, strategiske lagre av kritiske reservedeler og tilgang på kompetanse og reservedeler.
• Sats på løsninger som kombinerer energisikkerhet og bærekraft – integrerte systemer som kobler strøm, varme, gass og hydrogen gir bedre robusthet og raskere gjenopprettingsevne.
• Styrk samarbeidet med allierte – Norges rolle som energileverandør til Europa må videreutvikles, samtidig som avhengigheten av utenlandske leverandører kartlegges og håndteres.

Strømbruddet i Spania

Når fossile kraftverk byttes ut med fornybar, variabel kraft, kan det oppstå nye sårbarheter i stabiliteten på nettet. Dette er fullt mulig å håndtere. Erfaringer fra Spania våren 2025 viser hvor galt det kan gå hvis man ikke gjør det.

28. april, rundt middagstider, registrerte nettoperatøren i Spania noen uvanlige frekvensforstyrrelser. De grep inn med standardtiltak, men før de forsto hva som foregikk begynte spenningen i nettet å stige ukontrollert. I løpet av få sekunder spredte problemet seg som en dominoeffekt gjennom hele det spanske kraftnettet. Strømmen gikk over store deler av Spania og Portugal, deler av Frankrike ble også rammet. Først i løpet av kvelden og natten etter ble det meste av strømforsyningen gjenopprettet. Den offisielle granskningen konkluderte med at strømbruddet var forårsaket av dårlig spenningskontroll og svikt i driftsplanleggingen. Dette ble senere bekreftet av en granskning av organisasjonen for europeiske nettoperatører, ENTSO-E.

– Det kan vi i så fall sortere under «slurv», sier Magnus Korpås, professor ved Institutt for elektrisk energi ved NTNU. Han sier at noen av systemene som skulle hindre slike strømbrudd dessuten ble brukt feil, og endte med å forsterke problemet.

I debatten som fulgte la mange skylden på den høye andelen fornybar energi i Spanias strømmiks da strømbruddet skjedde. I konvensjonelle kraftverk som gass- og kullkraftverk, gir nemlig de roterende turbinene et lager av mekanisk energi, ofte omtalt som inerti. Dette demper frekvens- og spenningsavvik, og kjøper systemet tid når noe går galt. Når det er sol- og vindanlegg som leverer kraften, kommer den fra omformere. Vindturbiner roterer også, men den roterende massen er ikke koblet til nettet på samme måten. Dermed er denne fysiske bufferen borte, og nettet blir mer følsomt for raske endringer.

Denne sårbarheten er det fullt mulig å gjøre noe med. Alle typer produksjon kan bidra til den typen systemtjenester som kan forhindre en gjentakelse av 28. april i Spania. Det finnes også teknologi som lar solkraftverk gjøre dette, såkalte grid-forming invertere, men disse var ikke godkjent for bruk i Spania før strømbruddet.

– Det viser hvor viktig det er å følge opp de kravene man setter til kraftverkene og stramme inn på dem, og ha gode reserveløsninger når det usannsynlige skjer, sier Kjetil Obstfelder Uhlen, professor ved Institutt for elektrisk energi ved NTNU.

Klimaendringene får konsekvenser for beredskap og forsvarsevne

Energi- og digital infrastruktur, kommunikasjonssystemer og kritiske forsyningslinjer er noe både det sivile samfunnet og forsvaret er helt avhengige av.

At samfunnskritisk infrastruktur fungerer, er avgjørende for å håndtere kriser som oppstår – for eksempel som resultat av ekstremvær. Disse kan i økende grad bli rammet av konsekvensene av klimaendringene, eller utsettes for sabotasje eller angrep fra fremmede makter eller terrorbevegelser. Totalberedskapsmeldingen slår fast at sårbarheter i sivile systemer forsterkes av ekstremvær, energiomstilling og internasjonale verdikjeder. Energi- og klimapolitikk og klimatilpasning er dermed helt sentrale elementer i all fremtidig beredskap.

Forsvarsanalysen viser også hvordan forsvarets baser, plattformer og personell i økende grad vil rammes av flom, stormflo, issmelting og ekstremvær. Samtidig fremheves det at klimautslippene fra Forsvaret vil øke dersom det ikke tas grep.

Energiomstilling i Forsvaret

At også Forsvaret må gjennom en energiomstilling, vekker motstand i enkelte leire, og ikke bare i Norge. Energiomstilling må ikke gå på bekostning av forsvarsevnen, argumenterer for eksempel den britiske Oxford-professoren Dieter Helm. Han peker på at Storbritannias forsvar er en av de mest energi- og karbonintensive sektorene, hvor materialer som stål og fossilt drivstoff er helt sentrale. Helm hevder derfor at en ensidig satsing på klimakutt kan true forsvarsevnen, særlig når energiforsyningen blir mer avhengig av variable og sårbare kilder som vindkraft.

Norske forsvarsforskere, Marius Nyquist Pedersen og Bjørn Olav Knutsen fra Forsvarets forskningsinstitutt (FFI), mener imidlertid dette ikke handler om et enten–eller:

– Forsvaret må selvsagt være operativt, men det er også en risiko å bli stående igjen som eneste storforbruker av fossilt drivstoff i et samfunn som går i grønn retning. Det kan bli både dyrt og vanskelig, sier Pedersen.

FFI-forskerne påpeker at det allerede gjøres tiltak – som å teste blandinger av biodrivstoff til kampfly. Og at 70 prosent av Forsvarets utslipp stammer fra innkjøp – der det er rom for å treffe tiltak.

Bør vi prioritere forsvar over klima?

Den dramatiske sikkerhetspolitiske utviklingen har gitt grobunn for debatt om prioriteringer.

I mars 2025 erklærte for eksempel Unge Høyres leder Ola Svenneby at sikkerhetspolitikken må gå foran alt annet, og at klimapolitikken må vike: Midler fra støtteordninger for havvind, momsfritak for elbiler og deler av CO₂-avgiften kunne i stedet gå til å finansiere våpen og forsvar. Svenneby argumenterte for at Europa først må håndtere sin egen sikkerhet før det kan redde verden fra klimakrisen.

Svenneby møtte umiddelbart motbør, selv fra eget parti: Høyre-nestleder Tina Bru minnet i Altinget om at klimapolitikk også ofte er sikkerhetspolitikk. Og Venstre-leder Guri Melby var klart avvisende: – Vi får større sikkerhetsproblemer dersom vi ikke gjennomfører en offensiv klimapolitikk, kommenterte hun til NRK.

Likevel, i valgkampen som fulgte, lovet både Høyre-leder Erna Solberg at hun ville stanse «grønn industrifinansiering», mens Frp-leder Sylvi Listhaug erklærte at hun ville gjøre «slutt på milliardsubsidier til nye grønne industriprosjekter». Selv om det er bred enighet blant de fleste partiene på Stortinget om at energi- og klimapolitikk også er sikkerhetspolitikk, er enigheten mindre bred om nøyaktig hvilke deler av energi- og klimapolitikken det da er snakk om.

Klimatilpasning

Klimaendringene kommer. Både endringene selv og tiltakene vi treffer for å møte dem, skaper nye sårbarheter, og forsterker noen av de gamle.

Klimatilpasning handler om å forsøke å redusere disse sårbarhetene. Typisk defineres dette som at man «bygger robusthet» i samfunn og natur. Det kan for eksempel bety å bygge infrastruktur som veier, kaianlegg og flyplasser som tåler mer nedbør og flom. Eller å planlegge byer slik at hetebølger gir mindre helseskader. Eller å sikre at kritiske forsyningskjeder kan fungere selv når ekstremvær rammer. I naturen kan det handle om å restaurere våtmarker som demper flom, eller å bevare skog og kystsoner som beskytter mot erosjon.

Vi gjør ikke nok

FNs miljøprograms årlige Adaptation Gap Report anslår at det trengs fem til ti ganger mer midler til klimatilpasning enn det som brukes i dag. Også i Norge er innsatsen beskjeden og relativt usystematisk: Norsk senter for bærekraftig klimatilpasning, Noradapt, har dokumentert at kommunenes kapasitet og ansvar er fragmentert, og at klimatilpasning ofte ses som en lokal oppgave uten sterk nasjonal koordinering. Riksrevisjonen påpekte i 2023 at myndighetene mangler oversikt over risiko i eksisterende bebyggelse og infrastruktur, og at nødvendig vedlikehold ikke er gjennomført.

Dette vedlikeholdsetterslepet bør tettes, understreker leder for Noradapt, professor Carlo Aall.

– Det kan gjøre halve jobben for oss når vi skal tilpasse oss til fremtidens klima, sier han.

Aall peker imidlertid på at klimatilpasning får lite oppmerksomhet, både fra media og politikere. Årsaken er blant annet at det er liten konflikt rundt temaet, og dermed også liten politisk gevinst å høste hvis man bruker taletid på det. Samtidig: Når klimatilpasningstiltak kommer i konflikt med andre hensyn, som naturmangfold, landbruk og energiprosjekter, taper gjerne tilpasningen.

Ny forskning (Rød, Aall & Selseng 2025) viser at klimatilpasning må forstås som en integrert del av klimarisikobildet. Risiko oppstår i skjæringspunktet mellom fysiske farer, samfunnets eksponering, sårbarhet, og hvor godt vi tilpasser oss. Med dårlig tilpasning øker både den fysiske og den finansielle risikoen. Skadeserstatninger fra ekstremvær viser at manglende tilpasning allerede koster samfunnet milliarder.

Et bredere sikkerhetsbegrep

Det var beredskapsmiljøer, blant annet med utspring i Forsvaret, som først løftet frem klimatilpasningsfeltet i Norge. Carlo Aall har beskrevet hvordan dette skapte en stiavhengighet, der klimatilpasning ble formet av beredskapslogikk. Ulempen ved dette er at man fort konsentrerer seg mest om å beskytte «business as usual».

– Da blir spørsmålet for eksempel: hvordan sørger vi for at flyplassen tåler havnivåstigning, slik at vi kan fortsette å fly som før, sier Aall.

Hans kollega Torbjørn Selseng advarer mot å utvide klimatilpasningsbegrepet til å omfatte militær beredskap og sikkerhetsevne.

– Begrepet er stort nok. Det innebærer å ta vare på natur, bidra til å kutte utslipp, ivareta helse, fremme likhet og dekke mange bærekraftsmål. Det er mer enn nok. Det vi derimot bør utvide, er sikkerhetsbegrepet, sier Selseng. Han skiller mellom beredskap – planer og rutiner når ting går skeis – og klimatilpasning, som handler om å organisere samfunnet slik at man unngår å havne i slike situasjoner.

Sikkerhetsbegrepet bør da omfatte matsikkerhet, økosystemers funksjon og demokratisk motstandskraft, mener han.

– Altfor ofte reduseres sikkerhet til «kuler og krutt» – evnen til å skyte ned fiender eller ødelegge infrastruktur. Det blir en veldig snever forståelse, sier Selseng.

Vi trenger et bedre energisystem

Målet med energiomstillingen er ikke bare å kutte utslipp, men å bygge et system som kan håndtere både klimarisiko, geopolitisk uro og teknologiske skift.

Det handler derfor ikke om ett tiltak alene, men om å styrke grunnmuren i energisystemet vårt. I tillegg peker forskningen på at ulike måter å både utvikle fleksibilitet og skape et beredskapsnivå som gjør oss bedre i stand til å håndtere det uforutsette.

Forberede oss på en fremtid med mindre fossil eksport

Norsk petroleumssektor har lenge gitt staten inntekter og Europa energi, men markedene er i endring. EU er klar på at Norge spiller en viktig rolle i å være en forutsigbar leverandør av gass til Europa, noe mange norske politikere er flinke til å påpeke. Men EU har også gjentatte ganger gjort det klart at importen av fossil energi skal reduseres raskt, og at fremtidige energibehov skal dekkes av fornybar kraft og hydrogen.

Det er ikke «bare» klimahensyn som driver EUs grønne skifte. Det er også sikkerhetshensyn: RePowerEU-planen handler nettopp om, som det står på første side av den, å «quickly substitute fossil fuels by accelerating Europe’s clean energy transition». Dette anerkjennes også av Forsvarskommisjonen, som peker på at energiomstillingen kan få to motsatte virkninger: Den kan skape nye sårbarheter i overgangen til fornybare energikilder. Men gjort riktig, vil den også redusere avhengigheten av russisk og annen importert energi fra tredjeland og dermed styrke energisikkerheten i Europa.

For Norge betyr dette at energipolitikken også må forstås som sikkerhetspolitikk. Et Europa som gradvis reduserer sin fossilavhengighet, vil over tid endre rammene for norsk eksport og økonomi. En strategi som ensidig bygger på fortsatt høy petroleumsaktivitet, kan derfor innebære en økende overgangsrisiko – ikke bare økonomisk, men også i samspillet mellom energi- og sikkerhetspolitiske interesser.

Nett og driftskvalitet som bærebjelke

SINTEF/NTNU-rapporten «Et energisikkert samfunn rustet mot angrep» peker på at strømnettet må forsterkes og moderniseres for å håndtere nye produksjons- og forbruksmønstre. EU-kommisjonen understreker at investeringer i nett ikke kan være reaktive, men må være «anticipatory». Altså basert på forventede behov flere tiår frem i tid. Planleggingen må ta høyde for både naturhendelser og tekniske feil, slik erfaringene fra strømbruddet i Spania i 2025 illustrerte.

Fleksibilitet og integrerte systemer

For å avlaste nettet og dempe sårbarhet er fleksibilitet avgjørende. Forskning fra NTNU og SINTEF viser at lokal styrbarhet – batterier, termisk lagring, hydrogenproduksjon – kan redusere effekttopper og øke robustheten. Integrerte systemer som kobler strøm, varme, gass og hydrogen gir mulighet for rask gjenoppretting etter feil. Og øydrift, altså at et avgrenset område, for eksempel en bydel, et sykehus eller en industripark, kan koble seg fra hovednettet og opprettholde strømforsyningen basert på lokal produksjon og lagring. Dette finnes det teknologi for, men det krever målrettet investering og satsing.

Beredskap og avhengigheter

Flere analyser, blant annet fra Forsvarskommisjonen og NUPI, viser at verdikjedene for kritiske komponenter – for eksempel transformatorer, effektelektronikk og sjeldne mineraler – i stor grad er dominert av eksterne aktører, særlig Kina. Med blant annet Critical Raw Materials Act forbereder EU seg på å flytte flere av disse verdikjedene til Europa, eller i alle fall vennligsinnete land. Kommisjonen legger opp til å bygge strategiske lagre, utvikle resirkulering og sikre forsyningsavtaler med pålitelige partnere. Dersom forordningen ikke innlemmes i EØS, risikerer Norge å stå utenfor det felles rammeverket. Norske aktører kan da miste tilgang til de samme ordningene for støtte, prioritet og markedsadgang.

Totalberedskapsmeldingen (Meld. St. 9 2024–2025) legger vekt på at beredskapslagre og nasjonale ordninger for reservemateriell er nødvendige for å redusere sårbarheten.

Helhetlig klima-, energi- og sikkerhetspolitikk

Energiomstillingen handler også om legitimitet og sosial bærekraft. Espen Moe og Susanne Therese Hansen har som nevnt tidligere vist hvordan manglende eierskap til energiomstillingen kan gi grobunn for mistillit og politisk polarisering. Forskningen peker derfor på behovet for å se klima-, energi- og sikkerhetspolitikk under ett: forsvaret må ikke «henge igjen» i fossil infrastruktur, sivile myndigheter må inkludere sikkerhetsdimensjonen i energiutbygging, og omstillingen må oppleves rettferdig i hele befolkningen.

Veien videre: Fra trussel- til styrkemultiplikator

Pålitelig tilgang til energi er et grunnleggende premiss både for et fungerende sivilt samfunn og for all militær virksomhet. Klimaet endres. Det skaper nye sårbarheter og forsterker gamle. Å tviholde på gamle løsninger er da en dårlig strategi.

På de foregående sidene har vi vist hvordan et mer robust energisystem kan gjøre samfunnet mindre sårbart. For Forsvaret blir dette enda tydeligere: klimaendringene tvinger frem nye løsninger, men gir samtidig muligheten til å bygge styrke der de gamle systemene kan svikte på kritiske områder.

For eksempel: Når klimaendringene gjør terrenget bløtere og mer uforutsigbart, og ekstreme hendelser stenger veier og jernbane, blir forsyningslinjene for fossilt drivstoff sårbare.

I en slik situasjon fremhever forskerne at klimatilpasning og nye energiløsninger kan fungere som styrkemultiplikatorer. FFI påpeker at klimatiltak kan bidra til å beskytte infrastruktur og gjøre enhetene mer selvforsynte. Uten tilpasning kan de samme forholdene bli trusselforsterkere som svekker kampkraften. «Forsvarsanalysen 2025» understreker at klimahensyn må inn i alt fra materiellinvesteringer til baseutbygging for å bevare handlefrihet og evne til å møte omfattende angrep.

Videre peker flere studier på at nye energiteknologier kan redusere logistikksårbarheten. Elektriske motorer, biodrivstoff, hydrogen og lokale energisystemer gjør styrker mindre avhengige av lange forsyningslinjer for olje og diesel. Dette gir økt operativ fleksibilitet, ettersom enheter kan produsere eller lagre deler av energien de trenger nær bruksstedet. Pilotprosjekter i Norge og hos allierte viser at selvforsynte leirer med solceller og batterier, eller hybridfartøy med elektrisk drift, kan fungere i kaldt klima og samtidig redusere utslipp.

– Det er riktig at økt elektrifisering og digitalisering kan skape nye sårbarheter. Men samtidig gir det mulighet til mer fleksible og robuste løsninger. Flerkilde-systemer for energi – både på og rundt basene – øker beredskapen, sier FFI-forsker Marius Nyquist Pedersen.

– Klimaendringer rammer også våre motstandere. Hvis vi kan operere bedre i det nye klimaet, har vi en styrkeforsterker – det er god forsvarspolitikk, sier Nyquist Pedersen.

Flere nye rapporter, analyser og utredninger peker på konkrete tiltak som kreves for å oppfylle dette potensialet. FFI-rapporten «Klimaendringenes konsekvenser for Forsvarets plattformer, infrastruktur og personell» viser til helt konkrete tiltak: testing av biodrivstoff i kampfly, elektrifisering av kjøretøy og fartøy, tilpasning av baser til flom- og råterisiko, og oppgradering av vinterberedskap i takt med endrede snø- og isforhold. Forsvarsanalysen 2025 legger i tillegg vekt på at baser må kunne driftes med lokale energikilder og øydrift, og at nye drivstoff- og motorteknologier må fases inn for å redusere sårbarheten i forsyningslinjene.

Totalberedskapsmeldingen legger vekt på at Forsvaret må bygge egne beredskapslagre av reservedeler og kritisk materiell, fordi militær utholdenhet er direkte avhengig av sivile forsyningslinjer.

SINTEF/NTNU-rapporten Et energisikkert samfunn rustet mot angrep løfter frem tre hovedgrep som også gjelder Forsvaret: strategiske lagre og økt beredskap, integrerte energisystemer som kombinerer strøm, varme og hydrogen, og tettere samarbeid med allierte om energisikkerhet og forsyning.

Mange av disse tiltakene er like relevante for det sivile samfunnet. Selvforsynte baser har paralleller til selvforsynte sykehus og kommuner. Beredskapslagre av kritiske komponenter styrker både militær og sivil motstandskraft. Integrerte energisystemer kan redusere sårbarheten for alt fra byer til forsyningskjeder. Det finnes med andre ord klare synergieffekter: Investeringer i et grønnere og mer robust energisystem bidrar derfor til å øke den samlede beredskapen både i Forsvaret og i samfunnet for øvrig.

Kilder

Barnard, M. (2025). China just turned off U.S. supplies of minerals critical for defence and cleantech. CleanTechnica, publisert 5. april 2025.

DNV. (2024). .

DNV. (2025). .

Europakommisjonen. (2022). (COM(2022) 230 final)

Europakommisjonen. (2023).

Europakommisjonen & EUs høye representant for utenriks- og sikkerhetspolitikk. (2023). .

Europaparlamentet og Rådet for Den europeiske union. (2024, 11. april). .

European Environment Agency. (2024). . EEA Report No. 1/2024

European External Action Service (EEAS). (2025). .

Forsvarets forskningsinstitutt (FFI). (2022). FFI‑rapport 22/02438

Forsvarets forskningsinstitutt (FFI). (2025). FFI‑rapport 25/006.

Forsvarsdepartementet. (2024). .

Didriksen, N. (2024). . Altinget.no. Publisert 13. august 2025.

Rønning, M., & Holen, H. H. (2024). . NRK.no. Publisert 5. mars 2025.

Gammelgård, J. (2020). . Masteroppgave, UiT – Norges arktiske universitet

Gøtske, E. K., Andresen, G. B., & Neumann, F., m.fl. (2024). . Nature Communications, 15, 10680.

Helm, D. (2025). .

International Energy Agency (IEA). (2021). .

International Energy Agency (IEA). (2024). .

Justis‑ og beredskapsdepartementet. (2025). .

Kalleberg, J.E. (2025). . EnergiWatch, publisert 20. august 2025.

Kivimaa, P. (2024). . Cambridge University Press.

Knutsen, B. O., & Pedersen, M. N. (2024). . Arctic Review on Law and Politics, 15, 153–176

Korsnes, M., Loewen, B., & Dale, R. F., m.fl. (2023). . Climate Policy.

Leiren, M. D., & Farstad, F. (2024). . npj Climate Action, 3, 85.

Moe, E., & Hansen, S. T. (2025). Klima‑ og energipolitikk: Suverenitet, legitimitet og sårbarhet. I Ø. Svendsen & K. Haugevik (red.), . Cappelen Damm Akademisk.

NATO. (2024). .

Norges offentlige utredninger (NOU) 2023: 14. (2023). .

Norges offentlige utredninger (NOU) 2023: 17. (2023). .

Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE). (2025). .

Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI). (2025). NUPI‑rapport 3/2025.

NTB. (2025). . EnergiWatch, publisert 13. august 2025.

Ock, H. (2025). . NewClimate Institute

Okano, N., Fukuda, M., & Sekiyama, T. (2025). . T20 South Africa.

Pedersen, M. N., Lausund, K. B., & Voie, Ø. A. (2025). . FFI‑rapport 25/010.

PRI Association. (2022).

Regjeringen. (2024). .

Sandvik, L. (2025). . EnergiWatch, publisert 8. juli 2025.

Tomasgard, A., Røkke, N., Kjølle, G., Reigstad, G., Korpås, M., & Ski, K. (2025). . NTNU & SINTEF

Ursin, L. (2024). . Energi og Klima (Ekspertintervju med Catherine Banet)

Whitaker, E., Vivekananda, J., & Gomolka, J. (2025). . European Commission – Service for Foreign Policy Instruments.

Direkte sitater i notatet er hentet fra intervjuer med kildene publisert på Energiogklima.no der ikke annet er oppgitt.