Forord

Klimadebatten er under press. Ikke bare fordi klimaendringene akselererer, men fordi selve forutsetningen for en god debatt — tilgang på korrekt og forståelig informasjon — ofte svikter.

I dette notatet viser Alf Ole Ask hvordan norske myndigheters manglende åpenhet om EØS-lovgivning skaper et informasjonsvakuum som gir feil- og desinformasjon friere spillerom. Det er en alvorlig diagnose som fortjener oppmerksomhet.

Norge er i en særstilling. Gjennom EØS-avtalen har vi siden 1994 innført tusenvis av rettsakter som påvirker hverdagen til folk og virksomheter over hele landet. Likevel sendes lovforslag fra EU-kommisjonen rutinemessig ut på høring uten at norske myndigheter forklarer hvilke konsekvenser disse vil få for norske borgere og norsk næringsliv. Dette er ikke tilfeldig — det er et systemisk trekk ved måten Norge håndterer EU-lovgivning på.

Bygningsenergidirektivet er et tydelig eksempel på nettopp dette. Da Senterpartiet forlot regjeringen i januar 2025, raste en debatt i norsk offentlighet om nettopp dette direktivet — en debatt som i stor grad var løsrevet fra hva direktivet faktisk inneholdt. Ulike versjoner av direktivet ble blandet sammen, kostnadstall som bygde på feilaktige forutsetninger ble fremsatt som sannhet, og myndighetene gjorde lite for å opplyse. Konsekvensen er unødvendig polarisering.

Når slikt skjer, er det ikke bare et kommunikasjonsproblem. Det er et demokratisk problem — og et sikkerhetspolitisk problem. Russland og andre aktører som ønsker å svekke europeisk samhold, vet å utnytte muligheter som oppstår.

Førstelinjeforsvaret mot desinformasjon er mer åpenhet — at myndighetene legger til rette for en faktabasert debatt tidlig nok til at den kan påvirke beslutningene. Det er dette Eldring-utvalget, som utredet EØS-avtalen, anbefalte. Det er dette vi fremdeles venter på.

Notatet er skrevet av Alf Ole Ask, som i fire år var Brussel-korrespondent for Energi og Klima og som har fulgt Norges forhold til EU og EØS i over 30 år. Det er et arbeid vi er svært takknemlig for at han har tatt seg tid til – og som vi håper og tror vil bidra til en mer opplyst debatt om betydningen av åpenhet og demokrati som forutsetninger for klimaomstillingen.

Bergen/Oslo, 28. april 2026,

Lars-Henrik Paarup Michelsen, daglig leder, Norsk klimastiftelse

Anders Bjartnes, ansvarlig redaktør, Norsk klimastiftelse

Forfatter:
Alf Ole Ask

Ansvarlig redaktør: Anders Bjartnes

Design: Haltenbanken og Håvar Skaugen

Utgitt med støtte fra: Bergesenstiftelsen

Norsk klimastiftelse er Norges grønne tankesmie. Vår hovedoppgave er å levere forskningsbasert innsikt, grundige analyser og nye ideer for klimapolitikken. Klima­stiftelsen er en ikke-kommersiell og redaktørstyrt stiftelse med hovedkontor i Bergen. Innholdet i denne utgivelsen står på forfatteren(e)s regning og deles ikke nødvendigvis av andre ansatte, ledelse, styre, råd eller støttespillere.

Innledning

Dette notatet viser at Norges førstelinjeforsvar mot desinformasjon i klimapolitikken – en åpen, opplyst og faktabasert offentlig samtale – har betydelige svakheter. Dette gjelder særlig i saker der Norge skal ta stilling til EU-lovgivning.

Når store deler av norsk regelverk utvikles gjennom EØS, utenfor nasjonale beslutningsarenaer, øker behovet for aktiv, tidlig og forklarende kommunikasjon fra myndighetene. I stedet sendes komplekse EU-forslag på høring uten nasjonale konsekvensvurderinger, ofte med lenke til tekniske og engelskspråklige EU-dokumenter. Dette skaper et informasjonsvakuum som svekker den offentlige debatten og gjør samfunnet mer sårbart for feilinformasjon og desinformasjon.

Debatten om EUs bygningsenergidirektiv illustrerer problemet tydelig. Mangelfull og sen kommunikasjon fra myndighetene, kombinert med norsk etterslep i innføringen av EU-regelverk, førte til at ulike versjoner av direktivene ble blandet sammen. Dette bidro til at påstander om tvungen og kostbar oppussing av boliger fikk bredt gjennomslag, til tross for at det endelige EU-vedtaket gir betydelig nasjonal handlefrihet.

Når feilinformasjon først har fått dominere debatten, er myndighetene i liten grad til stede med korrigerende og etterprøvbar informasjon i de kanalene der debatten faktisk foregår. Dermed blir skadene vanskelige å rette opp, og tilliten til både politikk og forvaltning svekkes ytterligere. I tillegg vet man fra ulike undersøkelser at opphetede debatter hvor feil og misforståelser får fritt spillerom, er en ønskesituasjon for dem som vil drive med desinformasjon. Ulike rapporter fra blant annet Forsvarets Forsknings­institutt (FFI) viser at fremmede makter kan utnytte dette.

Hva er desinformasjon? Flere undersøkelser jeg har lest, gjør bruk av egne, ofte hjemme­snekrede definisjoner. Noen snakker om myter som ordboken definerer som utbredt falsk eller skjev oppfatning. Hva vi legger i begrepene er viktig. I en kronikk i Adresseavisen 8. januar 2026, skriver FFI-forsker Eskil Grendahl Sivertsen at begrepet desinformasjon kan dekke over det virkelige problemet. Han mener et slikt begrep kan bidra til å forenkle «et komplekst fenomen og gjør oss dårligere rustet til å forstå påvirkning og manipulasjon.» Han viser til at man med begrepet desinformasjon slår fast at noe er riktig og noe galt. «Denne enten-eller-logikken er fristende fordi den er enkel, men den er misvisende. For informasjon er sjelden helt sann eller helt usann, spesielt i politisk påvirkning,» konkluderer han.

Jeg gjengir her den definisjonen som Kultur­departementet har brukt i regjeringens strategi for å styrke motstandskraften mot desinformasjon (se boks «Kva snakkar vi om?»). Den gir en slags oversikt over hva vi snakker om. Men også denne kommer til kort i møte med den løpende politiske debatten, slik den fremstår i alle sine nyanser. Ofte vil det en oppfatter som falske eller skjeve oppfatninger være avhengig av eget ståsted, slik også undersøkelser viser.

Hovedpoeng

• Regjeringens «synder» i EØS-sammenheng skaper grunnlag for des- og feilinformasjon.
• Vi har gjennom EØS outsourcet mye lovgivning til EU-organer, hvor Norge ikke er representert. Dette skaper helt spesielle utfordringer for debatten i Norge.
• Informasjon om EU-lovgivningens virkning for Norge kommer for sent, og gjør det lettere å spre feil- og desinformasjon.
• Klimapolitikken er omstridt, og et av temaene som derfor utsettes for mye desinformasjon.
• Klimapolitikk og klimaløsninger møter mer motbør nå enn tidligere. Ytre høyres angrep på klimapolitikk og klimatiltak synes å være  mer drevet av ideologi enn for eksempel bekymring for økonomi.
• Ulike undersøkelser dokumenterer at myndighetene i liten grad er til stede der hvor mye av debatten blant for eksempel unge finner sted.
• Ytterpunktene får lov til å dominere klimadebatten.
• En lite faktabasert og sterkt polariserende debatt skremmer folk fra å engasjere seg. Det svekker demokratiet.
• Mye av forskningen er opptatt av muligheten for at for eksempel fremmede makter manipulerer og påvirker debattene. Slike krefter, enten det er stater, politiske eller kommersielle aktører, får det lettere når debatten er polarisert og lite faktabasert.
• Regjeringen skal oppdatere statens kommunikasjonspolitikk, første oppdatering siden 2009. Det er ikke klart hva det i realiteten betyr.

Alf Ole Ask har blant annet jobbet i Dagens Næringsliv og Aftenposten, og for disse to avisene vært korrespondent i Stockholm, Brussel og New York. Fra 2021–25 var Ask korrespondent for Energi og Klima i Brussel. I dag er han kombinert pensjonist og frilanser.
Foto: Sissel M. Rasmussen/LO Media

Del 1: Førstelinjeforsvaret

Myndighetenes strategi – hvor er førstelinjeforsvaret?

Kampen mot spredning av feil- eller desinformasjon starter med det vi kan kalle for en form for vaksinering. Det vi kan kalle et førstelinjeforsvar.  I praksis at myndighetene legger forholdene til rette for en opplyst debatt og at det finnes forum for debatten. Det erkjenner på sett og vis også regjeringen i sin strategi for å styrke motstandskraften mot desinformasjon. Problemet er at denne planen eller strategien ikke tar på alvor tiltak for å styrke denne førstelinjen i kampen mot desinformasjon.

Strategien tar heller ikke opp at Norge er i en spesiell stilling. Vi har siden 1994 outsourcet en vesentlig del av norsk lovgivning gjennom EØS-avtalen. Dette skaper en utfordring for førstelinjeforsvaret mot spredning av feil- og desinformasjon i Norge. Noe av dette ligger i EØS-avtalens natur. Vi sitter ikke ved bordet der lovene vedtas. Det er ikke hele problemet. Store utfordringer er knyttet til hvordan Norge og Efta-partnerne har valgt å organisere EØS-arbeidet. Eldring-utvalget (NOU 2024:12) peker på flere svakheter i organiseringen, blant annet mangel på åpenhet. Det kommer jeg tilbake til i neste kapittel.

I dette notatet viser jeg hvordan myndighetenes kommunikasjonspolitikk og mangel på åpenhet, legger debatten åpen for feil- og desinformasjon.

I strategien har regjeringen selv pekt på hvor viktig myndighetenes kommunikasjon er: «Kommunikasjonspolitikken omhandlar ikkje desinformasjon direkte, men både mål, føresetnader og verkemiddel er viktige for å sikre at staten evnar å nå ut med rettidig informasjon.»

Skal man motvirke desinformasjon, og skape forståelse for politiske løsninger, er det viktig at folk får korrekt informasjon, til rett tid og føler at de har mulighet til å påvirke beslutningene. Det er dette jeg definerer som en førstelinje i styrkingen av motstandskraften mot blant annet fremmedgjøring og feil- og desinformasjon.

I regjeringens strategi henviser man allerede i innledningen til Grunnlovens paragraf 100. Den som innledes med at «Ytringsfrihet bør finne sted.» Men i nyere tid har denne paragrafen fått et tillegg, som også Kulturdepartementet peker på. «Enhver har rett til innsyn i statens og kommunenes dokumenter og til å følge forhandlingene i rettsmøter og folkevalgte organer. Det kan i lov fastsettes begrensninger i denne rett ut fra hensyn til personvern og av andre tungtveiende grunner.

Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale.»

Regjeringen viser i sin strategi til at å styrke motstandskraften mot desinformasjon kan deles inn i fire faser: (1) forebygge, (2) oppdage (3), håndtere og (4) evaluere.

Strategien til regjeringen konsentrerer seg om det første punktet, forebygging. Selv om den innrømmer at disse fire punktene griper inn i hverandre. I strategien er forebygging definert slik: «Å førebyggje mot desinformasjon inneber å styrkje motstandskrafta. Vi må styrkje det som hindrar både spreiing av desinformasjon og effekten desinformasjon får på samfunnet. Det inkluderer mellom anna eit mangfald av redaktørstyrte medium, ei opplyst, medviten og kritisk befolkning og regulering av algoritmeforsterka spreiing av desinformasjon i sosiale medium.»

Det er ingen tvil om at fremveksten av sosiale medier har vært positivt for demokratiet. Ytringsfrihetskommisjonens generelle konklusjon er at den offentlige debatten har gode kår i Norge, og at den teknologiske utviklingen de siste 20 åra har medført en demokratisering av mulighetene til å ytre seg fritt. Men dette har skapt utfordringer, ikke minst for borgerne som mediekonsumenter. Fragmentering, er samlebegrepet som Respons analyse har som overskrift for sin ferske medieanalyse.

Det økte mangfoldet i sosiale medier gjør at det finnes færre «sannheter.» Ting vris på, og flere vinklinger på en sak trer tydeligere frem. Hva som er myter og hva som er desinformasjon, er det nok også delte meninger om, dersom du for eksempel spør Bellona eller Motvind Norge. Sistnevnte har ikke lagt fingrene imellom i sin karakteristikk av Bellona-rapporten om myter i klimadebatten, som ble presentert i 2025.

Statlige reguleringer av ytringer for å sikre at borgerne bare utsettes for det «riktige budskap,» kan høres besnærende ut. Men det er farlig, fordi det gir staten en definisjonsmakt som kan ende i ensretting og i verste fall med sensur. Her kan man lett få assosiasjoner til George Orwells fremtidsroman 1984 (utgitt i 1949), om Sannhetsministeriet som tilpasset fakta til maktas behov. Vi må akseptere at ikke alle ytringer er faktuelt riktige. Det er aksept for å si at klimaendringene ikke er menneskeskapte, selv om vitenskapen peker på det motsatte. Men for å motvirke krefter som vil manipulere oss og bevisst driver desinformasjon, er det viktig at et åpent, demokratisk samfunn bruker de verktøyene det skryter av å ha.  Derfor er informasjon og muligheter for innsyn i prosesser så viktig. Det kan motvirke polarisering og gi desinformasjon tøffere motstand.

I regjeringens strategi skriver den at det nå er nødvendig å oppdatere statens kommunikasjonspolitikk. Noe som ikke har vært gjort siden 2009, altså før sosiale medier tok av. Det er Kulturdepartementet som har utarbeidet regjeringens strategi. Men oppfølgingen av tiltak er det ulike departementer som har. Derfor er det Digitaliserings- og forvaltningsdepartementet som har ansvaret for kommunikasjonspolitikken. I en e-post opplyser departementets kommunikasjonsavdeling at de planlegger å starte arbeidet med en oppdatering av statens kommunikasjonspolitikk høsten 2026. De opplyser at de er tidlig i arbeidet. Om de vurderingene som for eksempel Eldring-utvalget har gjort om behov for åpenhet i EØS-arbeidet, blir en del av denne oppdateringen, svarer departementet: «Vi har ennå ikke påbegynt arbeidet med å innhente og sammenstille innspill. Før denne prosessen er i gang, er det derfor for tidlig å si noe om hvilke tiltak eller vurderinger som eventuelt vil inngå i det videre arbeidet.»

Et konkret forhold som regjeringen burde ta tak i er praktiseringen av offentlighetsloven. Det gjelder ikke minst hvordan den praktiseres i EØS-saker. Efta er et konsensusorgan. Det betyr at for eksempel Liechtenstein har veto når det gjelder offentlighet i Efta, men Norge kan velge å være mer åpen om norske standpunkter. Her er det mye å gå på.

EØS-avtalen gjør oss mer utsatt for feil- og desinformasjon

Jeg kommer videre til å konsentrere meg om noen eksempler på den siste tidens klimapolitiske debatt, som også streifer innom et annet kontroversielt tema i det norske ordskiftet, nemlig forholdet til EU.

Hvordan lover blir til, har endret seg dramatisk de siste tiårene. Norge er i en spesiell stilling, fordi vi siden 1994 vært en del av EUs indre marked gjennom EØS-avtalen. Vi har på 30 år innført noe slikt som 15 000 rettsakter (direktiver og forordninger.) Dette er en avtale som på en god måte har ivaretatt økonomiske interesser, men den har gitt oss betydelig underskudd i politisk innflytelse, slik EØS-utredningen fra 2012 konkluderte (NOU 2012:2).

Ingen andre demokratiske land har outsourcet lovgivning i det omfanget som Norge har gjort. Island og Liechtenstein har begge flere unntak fra EØS-avtalen enn Norge og dermed innført færre lover. Måten vi håndterer EØS-avtalen på, har bidratt til å øke det som er karakterisert som avtalens demokratiske underskudd.

La oss kjapt se på prosessen:

Det er EU-kommisjonen som har eneretten til å foreslå nye lover. Hverken Europaparlamentet, Ministerrådet eller de enkelte medlemsland kan legge frem lovforslag. Det kan heller ikke Norge gjøre, selv om flertallet av lovene som vedtas i EU også omfatter Norge gjennom EØS. Her skiller EU seg fra for eksempel Stortinget, der representantene fritt kan legge frem lovforslag, og gjør det.

Denne eksklusive retten styrker Kommisjonens makt og bidrar sterkt til at den er det mektigste organet i EU-systemet.

EØS-avtalen gjør at Norge, Island og Liechtenstein har visse rettigheter når Kommisjonen skal utrede og lage lover. Her er det høringsmuligheter både for norske myndigheter, bedrifter, organisasjoner og enkeltpersoner. I denne tidlige fasen av en lovgivning har vi en rolle i det som kalles «policy shaping.» Men når konklusjonene skal trekkes, har vi ingen plass ved bordet. Vi deltar ikke i det som kalles for «policy making.»

Når Kommisjonen har lagt frem forslaget til ny lov, skal den behandles i Ministerrådet (medlemslandene) og i Europaparlamentet.

Norge er her å anse som lobbyist på linje med et selskap eller en organisasjon. Vi har ingen direkte innflytelse på den prosessen som skjer i Ministerrådet. Her forhandler de 27 medlemslandene seg frem til enighet. På samme måte samler et flertall i Europaparlamentet seg om sine konklusjoner. Om disse spriker, forhandler Ministerrådet og Europaparlamentet seg frem til et felles standpunkt som så blir lov i EU. Denne prosessen (trilog) fra Kommisjonens forslag til vedtatt lov, kan ta et par år om ikke lenger.

Figur 1: Slik blir EU-lov til EØS-lov

Ulike norske regjeringer har knesatt som prinsipp at de ikke vil avgjøre om en EU-lov er EØS-relevant før den endelige teksten er vedtatt i EU. I seg selv gjør dette at Norge, og den norske opinionen, har mindre innflytelse på prosessen enn de burde. Norge har ingen offisiell mening om en lov er EØS-relevant mens den behandles i EU, og mens de ulike organene er åpne for innspill. Eldring-utvalget, som vurderte erfaringene med EØS-avtalen, har understreket at man på et tidligere tidspunkt må avgjøre hva som er EØS-relevant eller ikke. Det vil gi mulighet for en mer kunnskapsbasert debatt om EØS-lovenes reelle innhold. Det vil også gjøre det enklere for norske interesser å påvirke lovgivningen i EU. For å belyse dette, skal jeg bruke EUs klimapolitikk som eksempel. Og vise hvordan man i praksis ikke fremmer målet om «ei opplyst, medviten og kritisk befolkning,» som regjeringen mener utgjør motstandskraften mot desinformasjon.

Stor lovpakke – null forklaring

14. juli 2021 la EU-kommisjonen frem hoveddelen av sin lovpakke «Klar for 55» som skulle bidra til å kutte utslipp med 55 prosent i 2030, målt i forhold til 1990-nivå. Denne pakken omfatter lovforslag om:

• Kvotesystemet
• Innsatsfordelingsforordningen
• Skog- og arealbruksregelverket
• CO₂-grensejusteringsmekanismen (Carbon Border Adjustment Mechanism).
• Energieffektivisering
• Fornybar energi
• Energiskattedirektivet
• CO₂-standarder for produsenter av personbiler og varebiler
• Revisjon av direktivet for infrastruktur for alternative drivstoff
• Fremme av alternativt drivstoff i maritim sektor (FuelEUMaritime)
• Fremme av alternativt drivstoff i luftfarten (RefuelEUAviation)
• Et sosialfond for klimainnsats (Social Climate Fund)

I tillegg til dette ble det senere på året lagt frem en revisjon av bygningsenergidirektivet, regelverk for å lette tilgangen for fornybare gasser i gassnettverket, og regelverk for reduksjon av metanutslipp i energisektoren.

EU har aldri tidligere lagt frem en så omfattende lovpakke. Arbeidet med den hadde pågått i et par år. De sentrale delene av den var lekket, slik Kommisjonen gjerne gjør nærmest som en del av saksbehandlingen.

På norsk side var dette saker der ansvaret var delt på flere ulike departementer: Finansdepartementet, Klima- og miljødepartementet, Energidepartementet og Samferdselsdepartementet. Denne oppsplittingen av ansvar fører ofte til ansvarsfraskrivelse. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg som Energi og Klimas Brussel-korrespondent følte meg som en kule i et flipperspill, der jeg ble sendt fra departement til departement for en kommentar i en klimasak med EØS-tilknytning.

Kort tid etter at de fleste av disse lovforslagene ble presentert sommeren 2021, sendte de fire departementene flere av dem ut på høring.

• Energidepartementet la ut fornybardirektivet, bygningsenergidirektivet (EPBD) og revidert energieffektiviseringsdirektiv.
• Finansdepartementet la ut CO₂-grensetilpasningsmekanisme (CBAM)
• Klima- og miljødepartementet sendte ut endringer i kvotesystemet, innsatsfordelingsforordningen og skog- og arealbruksregelverket.
• Samferdselsdepartementet sendte ut bærekraftig drivstoff til luftfart (RefuelEU Aviation), Forslag til revidert direktiv om innfasing av infrastruktur for alternative energibærere i transport, forordning om CO₂-utslippskrav til person- og varebiler.

Dette er lover som påvirker alt fra krav til bygg, hvordan vi driver skogbruk, til regler som er helt avgjørende for den kraftkrevende industrien. De berørte departementene ba om innspill som da ville være med og avgjøre hva regjeringen skulle mene om forslagene og ikke minst hva en skulle legge vekt på når en skulle påvirke Europaparlamentets og Ministerrådets behandling. Det interessante er at alle forslagene til disse omfattende lovene ble sendt på høring uten en eneste forklaring på hvilke konsekvenser disse forslagene ville få for Norge, næringslivet eller forbrukere. I stedet for et høringsnotat, som forklarer hvilke endringer/konsekvenser dette kunne få i Norge, nøyde departementene seg med å sende med en lenke til de engelske versjonene av Kommisjonens lovforslag, kanskje til nød Kommisjonens presentasjon.

Lovforslagene fra Kommisjonen er ikke enkle å lese eller forstå. Dette er tekniske lovtekster på engelsk. Dersom dette hadde vært en lov som kom den vanlige veien i Norge, ville den vært sendt på høring med forklaringer av konsekvenser på dette tidspunktet i prosessen.

Denne praksisen med null forklaring av innhold i forslagene fra Kommisjonen, har fulgt EØS helt siden avtalen trådte i kraft i 1994. Praksisen har vært kritisert fra ulike hold, ikke minst har fagbevegelsen vært høylytt kritiske til at det er vanskelig å uttale seg om noe en ikke får detaljert kunnskap om. Etter NAV-skandalen var en av konklusjonene i granskingene at man burde informere bedre om lovgivning og man endret litt i utredningsinstruksen.

Endringene i utredningsinstruksen skulle blant annet klargjøre ansvaret for arbeidet med EØS-saker og skal «presisere ansvaret for å involvere andre departementer, tydeliggjøre ansvar for å følge opp rettsutvikling, og presisere ansvar for oversettelser. Samlet skal endringene bidra til mer helhetlig og effektiv deltakelse i EØS-samarbeidet.»

De som reviderte utredningsinstruksen hadde ikke offentligheten i tankene. Praksisen fortsatte. Det er dermed gjort lite for å rette opp den omfattende systemsvikten som granskingen av NAV-skandalen påviste. Det er ikke blitt enklere for en våken opinion å utøve kontroll eller ha innsyn i EØS-prosessen. Faren er der for flere blindsoner.

I de siste årene er EUs lovgivning blitt mer omfattende, og tempoet har økt. Dette, sammen med måten Norge har valgt å organisere EØS-arbeidet på, har dermed økt det demokratiske underskuddet i avtalen.

EUs store klimalovpakke er et godt eksempel når man skal se på hva som er virkeligheten. Ni av de ti forslagene til EU-lovene i «Klar for 55-pakken» som ble sendt på høring i 2021, ble sendt under Solberg-regjeringen. Her var det ingen forklaring på konsekvensene for Norge. Men denne praksisen fortsatte under Støre-regjeringen, både før og etter at Sp takket for seg.

Senest ved årsskiftet 2025-26 sendte Energidepartementet ut to regelverksforslag fra EU-kommisjonen knyttet til Nettpakken (Grids Package). Også her var det bare lenker til originalforslagene fra Kommisjonen, ingen nærmere forklaring. Dette er tiltak for å styrke utbyggingen av strømnettet både internt i medlemslandene, men også mellom medlemsland. Utenlandskabler og flaskehalsinntekter er stikkord. Deler av denne pakken vil være EØS-relevant, uten at departementet problematisert eller forklarer konsekvensen for Norge. Da høringen var over viste det seg at en rekke instanser, ikke minst fornybarnæringen, var meget skeptiske til forslagene. Grunnen var blant annet at EU ville legge sin klamme hånd på såkalte flaskehalsinntekter. Etterhvert kom Energidepartementet på banen og slo fast at slik regelverket var utformet, var det ikke i Norges interesse. Motstanden er også stor blant medlemslandene, og Sveriges statsminister Ulf Kristersson slo etter et toppmøte i mars 2026 fast at flaskehalsinntekter som oppsto i Sverige skulle forbli i landet.

Men i Norge var det ikke myndighetene som reiste dette debatten, men organisasjonene.

Da Energi og Klima høsten 2024 skrev om praksisen med manglende klargjøring av konsekvenser av EU-forslagene, var tilbakemeldingen fra Energidepartementets kommunikasjonsavdeling: «Energidepartementet tilstreber å lage utfyllende notater på saker vi sender ut på høring. Det kan være ulike grunner til at dette ikke alltid skjer, både knyttet til ressursbruk og prioriteringer.»

Det kan synes som om departementet ikke prioriterer det som er politisk kontroversielt.

Her er det viktig å presisere en ting: Når forslagene fra Kommisjonen foreligger, sendes disse på høring. Det er dette som skjer uten noen forklaring om virkningene fra Norge. Når direktivet etter noen års behandling i EU er endelig vedtatt, blir det ferdige direktivet sendt på en ny høring. Men det skjer bare dersom dette er et direktiv som krever lovendring eller fører til andre større endringer av forskrifter. Det betyr at det er et meget lite antall av alle EU-lover som får denne mer omfattende behandlingen med to høringer. Til denne siste behandlingen lages det høringsnotater, men når den endelige lovteksten kommer på høring i Norge har loven ofte virket i flere år i EU. Ja, den kan til og med alt være foreldet, fordi EU har vedtatt endringer.

Den nåværende og tidligere regjeringer har som mål at Norge skal komme tidlig inn i debatten og prosessen i EU. Begrunnelsen er at det vil øke norsk innflytelse på det som blir lov via EØS-avtalen. Det er vanskelig å se hvordan man kan trekke folk, organisasjoner og berørt næringsliv inn i behandlingen av EU-lover, når det ikke er kjent hvilke konsekvenser disse får i Norge på et tidspunkt da en kan påvirke vedtaket i EU. På samme måte vil det være vanskelig å ha en saklig og faktabasert debatt om noe en ikke vet konsekvensene av.

Denne måten å gjennomføre høringer på, er også i strid med anbefalingene fra Eldring-utvalget. Det slo fast at å kunne lese EØS-rett på norsk, øker regelverkets legitimitet og tilgjengelighet, og dette bidrar igjen til etterlevelse og styrker reglenes effektivitet. Åpenhet er en forutsetning for demokrati. Ett ledd i å gjøre informasjon om EØS-arbeidet mer tilgjengelig for offentligheten, er å modernisere og forenkle EØS-notatbasen, konkluderte utvalget.

Rådene fra Eldring-utvalget ble lagt frem i april 2024. De har ikke gjort særlig inntrykk på de ulike departementene.

Men hvordan ser dette ut i våre naboland?

Når den norske regjeringen sender Kommisjonens forslag til nye EU-lover ut på denne første runden av høringer uten forklaringer, skjer det samtidig som våre naboland begynner den formelle lovbehandlingen i EU. Ganske kort tid etter at for eksempel den svenske regjeringen får tilsendt lovforslaget fra Kommisjonen, må de ha foreløpige standpunkter som de kan fremføre på møtene i Ministerrådet. Disse er offentlige.

I underkomiteer i Ministerrådet forhandler fagrådene fra de enkelte EU-landenes delegasjoner om innholdet i forslagene til direktiver eller forordninger. I Sverige er disse tilgjengelig i form av kommentarer til dagsorden på ministermøtene. Man kan selvsagt undre seg over at svenske byråkrater og politikere kort tid etter at et forslag er lagt frem, kan ha klare sine synspunkter på hva som er en utfordring for dem. I EØS-landet Norge kan det ta år. Det gjør oss mer sårbare for feil- og desinformasjon, fordi debatten ikke fôres med fakta om konsekvensene. Jeg skal gi noen eksempler på dette senere.

Prosessene med å innføre EU-lover i norsk lov via EØS, følger ikke alltid den prosessen som er skissert over. Noen ganger går arbeidet parallelt med at EU vedtar forordningen eller direktivet. Arbeidet med EUs karbontoll (Carbon Border Adjustment Mechanism) eller CBAM som det omtales som, er et slikt eksempel. Men den prosessen er ofte helt stengt.

Energi og Klima ba i 2024 om innsyn i 18 dokumenter hos Finansdepartementet som hadde ansvaret for CBAM. Dette var korrespondanse over flere måneder. Avslagene gjelder enten dokumentene handler om utredninger departementet har bedt om i Norge, korrespondanse mellom departementer i Norge, med Efta eller EU-organer.

De eneste dokumentene Finansdepartementet har utlevert, er for eksempel svar til Stortinget som alt er offentliggjort. Eller et brev om oppnevning av en observatør til et utvalg under EU-kommisjonen som vurderer oppdatering av CBAM. Det siste var også tidligere offentliggjort på Kommisjonens hjemmesider. EU-motstanderen Trygve Slagsvold Vedum bidro ikke til mer, men mindre åpenhet om en viktig EU-sak. (Se boks «Karbontoll – Ny politikk unntatt offentlighet»).

Striden om bygningsenergidirektivet

Bygningsenergidirektivet ble første gang vedtatt i EU i 2002. Det ble tatt inn i EØS-avtalen i 2004 og er revidert flere ganger. Direktivets fulle navn er Energy Performance of Buildings Directive (EPBD). Målet med direktivet er å kutte energibruken i bygg som både vil redusere utslipp og spare energi.

Dette direktivet er et godt eksempel på hvilke forvirringer som kan oppstå når Norge henger etter med innføringen av EU-regler i EØS-avtalen.

Norge innførte i 2022 det reviderte bygningsenergidirektivet fra 2010. Det var ikke særlig kontroversielt. Det inneholdt nye bestemmelser om beregningsmetode for bygningers energiytelse, minimumskrav til nye bygninger og bygningsenheter, minimumskrav ved rehabilitering av bygninger.

Norge innførte i 2025 en oppdatert versjon av bygningsenergidirektivet vedtatt av EU i 2018. Dette var et av direktivene som førte til Sps exit fra regjeringen i januar 2025.

Direktivet fra 2018 setter spesifikke bestemmelser for bedre og mer energieffektive bygninger. Det pålegger medlemslandene å iverksette konkrete virkemidler for å stimulere til energieffektivitet i bygningssektoren, ut fra den enkelte nasjons klima, byggeskikk og allerede eksisterende virkemidler. Det har ingen regler om mål for oppgradering eller renovering av hus.

En ny oppgradert versjon av bygningsenergidirektivet, ble lagt frem i 2021 som en del av «Klar for 55-pakken» og endelig vedtatt i EU i april 2024. Når dette blir innført i EØS-avtalen, er ennå ikke avklart. Det endelige direktivet har nylig vært på høring i Norge. Det er her EU har vedtatt krav om renovering av eldre bygg for å sikre at de både sparer energi og kutter utslipp. Men det endelige vedtaket innebærer ikke at huseiere kan pålegges å pusse opp hus. Hvert medlemsland har fått en betydelig grad av frihet til å gjennomføre målene i direktivet.

Da EU-kommisjonen i desember 2021 la frem den siste revideringen av direktivet, var Norge opptatt av de tidligere endringene som hadde vært lov i EU i mange år. Det faktum at Norge hadde flere revideringer av direktivet på bordet samtidig, skapte en ganske forvirrende debatt. I Norge blandet man sammen det som ble drøftet i EU av nye revideringer med de gamle endringene som nå skulle inn i EØS-avtalen. 

Forslaget fra Kommisjonen til det reviderte direktivet ble i 2021 møtt med sterke protester fra ulike hold internt i EU. I Europaparlamentet og blant medlemslandene var det stor skepsis. Den viktigste grunnen var at Kommisjonen i sitt forslag ville innføre overnasjonale minimumskrav for energiytelser i bygg (MEPS, Minimum Energy Performance Standards). Direktivforslaget la opp til at de 15 prosent dårligste bygningene (energiklasse G) skal oppgraderes innen 2030, og at bygningene i energiklasse F skal oppgraderes innen 2033. Dette for å sikre en harmonisering på tvers av medlemslandene. Det er også dette forholdet som har skapt mest oppmerksomhet og flest misforståelser – bevisste eller ubevisste – i den norske debatten. Grunnen var at om forslaget ble gjennomført kunne det tvinge boligeiere til å renovere, noe som ville være dyrt. I forslaget var det gjort unntak for antikvariske bygg, forsvarsbygninger og ikke minst kirker. Men her var det flere som pekte på behov for tydeligere grenser for hvilke bygg som skulle unntas.

Energidepartementet sendte det reviderte forslaget fra 2021 raskt ut på høring. De mer enn 30 innspillene som kom inn, var utgangspunkt for de endringer regjeringen håpet å få Brussel med på. Noen nærmere forklaring av hvilke konsekvenser forslaget ville få for Norge, fulgte ikke med. Det var kun en lenke til den engelske versjonen av lovteksten. Det førte til at flere av dem som uttalte seg i høringen, mente det var vanskelig å kommentere revideringen av et direktiv hvor siste versjon på dette tidspunktet ikke var innført i Norge. (Byggnæringen).

KS og en rekke andre organisasjoner sendte i juni 2024 et brev til Energidepartementet om denne saken. De ville forsikre seg om at den neste høringen om bygningsenergidirektivet ville inneholde en beskrivelse av konsekvensene for norske forbrukere. Energiminister Terje Aaslands svar på et skriftlig spørsmål fra MDGs Une Bastholm er datert 17.juni, og ministeren konkluderer: «Departementet vil i forbindelse med høringen av direktivet søke å tydeliggjøre direktivets innhold og beskrive EØS-prosessen for en eventuell implementering av nytt direktiv.»

Men dette vil altså først skje når direktivet for lengst er vedtatt og alt trådt i kraft i EU.

For den som vil orientere seg om hva forslagene til de ulike revideringene betyr for oss i Norge, er det ikke mulig å finne informasjon om dette fra myndighetene. Det å lese vanskelige EU-lover på engelsk er ikke noe for folk flest. Noe hjelp kan en finne hos ulike aktører, men deres tilnærming vil være preget av de interessene de representerer. Det er bare myndighetene som har et ansvar for å presentere helheten.

At Norge ikke følger fastsatte tidsfrister for å innføre EU-direktiver gjør også oppgaven mer krevende for organisasjoner som ønsker å spille en konstruktiv rolle når det gjelder innføring av EU-direktiver i Norge. Et enkelt direktiv består av et omfattende regelverk. Når norske aktører må ha oversikt over eksempelvis regelverket både i 2010-, 2018- og 2024-versjonen av bygningsenergidirektivet gjør det oppgaven mye mer krevende. Dette er også en kilde til feilinformasjon eller desinformasjon. Dette ser vi eksempelvis ved innføringen av bygningsenergidirektivet eller fornybardirektivet fra Ren-energi pakken fra 2018. Noe av motargumentasjonen var hentet fra tilsvarende direktiver i «Fit-for-55-pakken» som ble vedtatt i 2024. Dette viser at det berømte etterslepet øker EØS-avtalens demokratiske underskudd og skaper forvirring.

Før jeg legger frem eksempler som i beste fall bidro til å spore av debatten, er det viktig å minne om en ting. Flere undersøkelser viser at når et debattema «tar av» og polariseringen øker, ser en også mer desinformasjon.

Striden internt i regjeringen om EU-direktivene var opplagt en slik hendelse som trigget aktivister og nettroll i alle leirer. Jeg kommer tilbake til detaljer fra ulike studier om dette, men det er viktig å ha dette i bakhodet når en vurderer hvordan myndighetene kommuniserer.

Men noen ganger kan også saken i seg selv, med gode grunner, skape storm. 2024-versjonen av EUs bygningsenergidirektiv vil også i sin nåværende form, føre til at man i EU-land oppgraderer bygninger. Det vil koste. Men dette faktumet er spunnet videre til en historie om at dette vil tvinge fattige mennesker til å investere enorme beløp i boligene sine, eller måtte flytte. Det er ikke riktig. I arbeidet med dette notatet har det ikke vært mulig å gå igjennom alle artikler som har vært skrevet om bygningsenergidirektivet, heller ikke å gjøre en fullstendig kartlegging av det som publiseres på sosiale medier om dette.

Men jeg skal gi noen eksempler.

Den omfattende «Klar for 55-pakken» ble i stor grad behandlet i EUs Ministerråd og Europaparlamentet fra årsskiftet 2021 og frem til ut 2023, med noen endelige vedtak våren 2024. Dette falt sammen med Ukraina-krigen og energikrisen i EU. Dette bidro selvsagt til å gjøre energisaker til brennhet politikk. Deler av EU-lovgivningen om energi og klima ble skjerpet etter Ukraina-krigen i et tilleggsforslag som ble kalt RepowerEU. Tempoet i EUs lovgivning var høyt, og i perioden 2021 og ut 2023 var det betydelig oppmerksomhet knyttet til EUs arbeid for mer energieffektivitet, som skulle bidra til å kutte avhengigheten av russisk gass. Strømprisene ble drevet i været av høye gasspriser, som var et resultat av at russerne brukte gass som et politisk våpen. Deler av denne debatten nådde også Norge, fordi strømprisen i Norge ble drevet opp av de høye gassprisene i EU.

Finansavisen hadde et oppslag 13. mars 2023 der ingressen lød: «EU-parlamentet har vedtatt klimakrav som rammer 65 prosent av norske boligeiere med en kostnad på mellom 500.000 kroner og 1,5 millioner. – Vi fryktet dette, sier DNB-analytiker Simen Mortensen.»

Denne saken er ganske typisk for artikler som nettopp skremte opp boligeiere. Tallene var beregninger som var foretatt av Huseiernes Landsforbund og baserte seg delvis på Kommisjonens forslag og delvis på vedtaket i Europaparlamentets første runde med behandling av direktivet. Huseiernes Landsforbund forsvarte sitt «regnestykke» med at deres oppgave var å synliggjøre for myndighetene at det ville være et betydelig behov for offentlig støtte for å nå målene som EU satte og som på sikt ville bli regler i Norge gjennom EØS.

Et forsiktig anslag viste at dette ville koste et statsbudsjett om Finansavisens fremstilling av «worst case scenario» er riktig. Det innebar at man skulle oppgradere alle bygg som var omfattet av direktivet til energiklasse E i 2030, D i 2033 og A i 2050.

Faktisk.no faktasjekket saken i Finansavisen og viste til at dette ikke var vedtatt i EU. Konklusjonen fra faktasjekkerene var: «Man kan ikke slå fast at 65 prosent av norske hus må pusses opp innen 10 år. Revideringen av EU-direktivet er fortsatt ikke endelig vedtatt. Det er heller ingen automatikk i at EU-regelverket blir stående uendret, før det eventuelt innføres i Norge.»

Det endelige vedtaket ble som vi skal se annerledes.

Finansavisens første versjon slo fast at dette var vedtatt i EU, mens det i virkeligheten bare var et vedtak i Europaparlamentet som er et av organene i EUs lovgivningsprosess. EUs lovgivningsprosess er fremmed mark for de fleste i Norge, og denne type feil oppstår ganske ofte. Finansavisen rettet dette kjapt da den ble gjort oppmerksom på det.

Nettavisen gjorde et forsøk på å etterprøve Finansavisens regnestykke med blant annet å be om kommentar fra Energidepartementet. Nettavisens oppsummering var «Full uenighet om hva EUs nye sjokkdirektiv vil bety for boligeiere.»

Departementet valgte ikke å forholde seg til vedtaket i Europaparlamentet, som gikk lenger enn Kommisjonens forslag, men la Kommisjonens forslag til grunn. Statssekretær Elisabeth Sæther beroliget boligeiere med at oppgraderingen dreier seg om for eksempel å installere en varmepumpe. Da snakker vi om mellom 15 000 og 30 000 kroner. Hun understreket også at saken ikke var endelig behandlet i EU.

På sosiale medier ulmet det. Det dukket stadig opp henvisninger til disse beregningene.

I desember i 2023 ble Europaparlamentet og Ministerrådet (medlemslandene) enige om teksten til den siste versjonen av bygningsenergidirektivet. Her ble det slått fast at Kommisjonen ikke fikk med seg medlemslandene og Europaparlamentet på det mest radikale forslaget når det gjaldt krav til renovering av bygg. Motstanden mot Kommisjonens opprinnelige forslag økte i styrke i flere medlemsland på sommeren og høsten 2023. Nå skulle hvert medlemsland få betydelig valgfrihet og ta nasjonale hensyn til hvordan denne politikken skulle gjennomføres. Den endelige, vedtatte versjonen i fra EU lyder: «Each Member State will adopt its own national trajectory to reduce the average primary energy use of residential buildings by 16% by 2030 and 20-22% by 2035, allowing for sufficient flexibility to take into account national circumstances. Member States are free to choose which buildings to target and which measures to take.»

Nå er det ikke bare nei-siden som til tider kommer med informasjon som ikke er riktig. Omtrent samtidig med at direktivet ble endelig vedtatt i Brussel i april 2024 kom Europabevegelsen på banen. Lederen Heidi Nordby Lunde fyrte av følgende i et innlegg i Tønsberg Blad:

«I forslaget til revidert bygningsenergidirektiv er det foreslått krav om at boliger med den dårligste energiytelsen (energimerke G) skal oppnå energimerke F og E i løpet av de neste ti årene. Å gå fra energimerke G til F og E vil i realiteten være i nærheten av å installere for eksempel en varmepumpe. Ikke bare kan man få støtte fra Enova til dette, men kostnaden er en brøkdel av hva Huseierne beskriver og de fleste vil ha tjent inn utgiften på lavere strømpris i løpet av kort tid. Nasjonale myndigheter kan gjøre mye for å fremme energieffektivisering av boliger, slik Enova har gitt støtte til solcellepaneler og varmepumper.»

I tillegg langer Nordby Lunde ut med advarsler om at kritikerne undergraver EØS-avtalen. Det siste er et litt farlig grep. EØS-avtalen gjør oss til storimportør av EØS-lover, selvsagt skal det være en debatt om disse uten at en dermed nødvendigvis vil si opp hele EØS-avtalen. Nordby Lundes beskrivelse av direktivets innhold er for øvrig helt feil. På dette tidspunktet vedtok EU at medlemslandene skulle delegeres ansvaret. Det hun refererer til er Kommisjonens opprinnelige forslag fra 2021, som ble parkert.

Parallelt med at EU vedtok 2024-versjonen av bygningsenergidirektivet, økte oppmerksomheten i Norge rundt det som ble kalt Ren energipakke, de fire forordningene og fire direktiver fra 2018, som ikke var innlemmet i EØS. Sp var imot disse. Tre direktiver, blant disse bygningsenergidirektivet fra 2018, ble pekt ut som noe regjeringens flertall (Ap) ville ha igjennom. I denne perioden økte kritikken fra EU om at Norge ikke fulgte opp sine forpliktelser i henhold til EØS-avtalen. Etterslepet av direktiver i energisektoren ble stadig lengre.

I desember 2024 presenterte Norges Bank (NB) notatet «Energiomstilling av bolig kan bli en netto kostnad for gjennomsnittshusholdningen.»

Her konkluderte de to forfatterne med at 10 prosent av boligeierne i Norge ikke ville klare de investeringene som kravene i direktivet fra 2024 og målene i «Handlingsplan for energieffektivisering» satte opp. Ifølge notatet ville den gjennomsnittlige kostnaden bli 450 000 kroner for en enebolig og rundt 160 000 kroner for en leilighet, om de skulle oppfylle direktivet og handlingsplanen.

Dette sendte sjokkbølger inn i den norske debatten. Tallene 450 000 kroner og 160 000 kroner ble en gjenganger og brukt som et faktum, selv om NBs tallknusere la en rekke forbehold inn i regnestykket. Blant annet at dette var tall som ikke tok hensyn til støtteordninger.

Nei til EU og en rekke andre slo fast med bred penn at Norges Bank hadde beregnet at gjennomføringen av det nå vedtatte reviderte bygningsenergidirektivet ville koste villaeierne minst 450 000 og folk med leilighet 160 000. Men leser man notatet og ser på hva som er vedtatt i Norge om energisparing, vil vi ikke slippe unna investeringer, trolig i dette omfanget, selv om Norge sier nei til bygningsenergidirektivet.

Utgangspunktet for EUs revidering av direktivet, har vært å kutte utslipp og å redusere bruken av energi i bygg. Disse to forholdene henger ofte sammen, men ikke alltid. I Norge er vi i den situasjonen at bygningsmassen har mye mindre utslipp av CO₂ enn i de aller fleste EU-land. Grunnen til det er at i Norge er oppvarmingen stort sett basert på strøm, levert av utslippsfri vannkraft. Bygg som ikke bruker strøm, varmes opp med fjernvarme eller bioenergi. I tillegg har vi avviklet fossil oppvarming, som bruk av fyringsolje eller gass. Dette gjør at utslippene fra norske bygg er bare 1 prosent av de totale utslippene i Norge. Byggsektoren sto i 2023 for hele 33 prosent av de energirelaterte utslippene i EU, i henhold til EUs miljøbyrå EEAs rapport Greenhouse gas emission from energy use in buildings fra november 2025.

Men direktivene skal også gjøre byggene mer energieffektive. Der sliter Norge. Stortinget har satt et mål i Norge om 10 TWh i energieffektivisering i bygg innen 2030. Dette er et nasjonalt mål, satt helt uavhengig av EUs direktiv. 10 TWh i seg selv sier ikke så mye, men til sammenligning er Oslos kraftforbruk vel 8 TWh i året. Ifølge vedtaket skal Norge, uten at EU har blandet seg inn i det, kutte forbruket av energi i bygg med noe som tilsvarer Oslos samlede årsforbruk av strøm innen 2030.

NVE notat: Mål om 10 TWh mindre strømforbruk i bygninger innen 2030.

Et mål om 10 TWh redusert energibruk i eksisterende bygg ble fastsatt i forbindelse med behandlingen av stortingsmelding 25 (2015-2016) Kraft til endring – Energipolitikken mot 2030. Regjeringen har i handlingsplanen for energieffektivisering fra 2023 endret målet til 10 TWh redusert strømforbruk i hele bygningsmassen innen 2030 sammenlignet med 2015. Men det går sakte. Ved inngangen til 2025 var vi rundt 8,6 TWh unna målet.

Huseiernes Landsforbund har flere ganger slått fast at EUs regler for energisparing i bygg, sammenfaller med det som er vedtatt i Norge. I tillegg er også Huseierne hørt når det gjelder støtteordninger for å gjennomføre energiøkonomisering.

Men direkte sammenlignbare er ikke disse kravene, slik energiminister Aasland svarte på et skriftlig spørsmål fra MDGs Une Bastholm.

Så fra årsskiftet 2023–24 var det ganske klart at EUs regler ikke kunne pålegge boligeiere i Norge å pusse opp for store beløp. Det vil være nasjonalstaten, altså Norge selv, som avgjør hvordan man skal nå energieffektiviseringsmålene. Her var det betydelig nasjonal sjølråderett.

Men ved årsskiftet 2024–25 toppet denne saken seg, fordi bygningsenergidirektivet fra 2018 var et av direktivene som lå på regjeringens bord. Ap ville innføre det i Norge. Sp var imot.

I debatten forut for Sps exit fra regjeringen, ble 2018-direktivet som lå på bordet, blandet sammen med det da nylig vedtatte reviderte direktivet i EU. 

Regjeringen gjentar at det ikke er automatikk i at Norge må innføre et oppdatert direktiv. Mens motstanderne vil hevde at har man først sagt ja til første versjon, vil det være vanskelig eller umulig å si nei til neste. 

Begge sider har rett. Erfaringene viser at har Norge sagt ja til å innlemme et direktiv, er det nær automatikk å ta de oppdaterte versjonene. Grunnen er at EØS skal sikre de samme reglene i det indre markedet hos oss som i resten av EU-EØS-området. På den andre siden er det formelt riktig at hvert direktiv behandles for seg. Teoretisk kan Norge legge ned veto. Det har aldri skjedd.

På bakgrunn av dette argumenterte motstanderne for et nei til 2018-versjonen, fordi det ville gjøre det lettere å si nei til den nye versjonen som nå ligger i kø. Hvor motstanderne fortsatt hevdet at EU ville pålegge norske boligeiere å pusse opp for enorme beløp.

Nei til EU argumenterte i forbindelse med de tre direktivene som førte til Senterpartiets exit fra regjeringen nettopp på denne måten. I en pressemelding skrev de: «EU vedtok i 2024 et nytt bygningsenergidirektiv, som stiller mer omfattende krav til rehabilitering av boliger. Ifølge Norges Bank kan kostnadene bli 450 000 kroner i gjennomsnitt for en bolig. Et ja til bygningsenergidirektivet i fjerde energipakke vil gjøre det vanskeligere å stanse 2024-direktivet.»

Det Nei til EU her gjør seg skyldig i, er en noe spesiell bruk av Norges Banks notat om de økonomiske virkningene. Nei til EU skriver at Norges Banks notat anslår at kostnadene for å oppfylle kravene i 2024-direktivet vil beløpe seg til 450 000 pr. enebolig i gjennomsnitt. 

Nationens kommentator Eva Nordlund tar det et skritt lenger. I en kommentar 28. januar 2025 skriver hun om Norges Banks notat: «Utredningen tar utgangspunkt i innføring av EUs bygningsenergidirektiv i Norge. Direktivet er en del av EUs fjerde energimarkedspakke og ett av de direktivene som regjeringskrisa mellom Ap og Sp handler om.»

Om dette faller innenfor definisjonen for desinformasjon eller om det er snakk om feilinformasjon – altså «feilaktig informasjon som noen sprer uten at formålet er å villede» – kan man selvsagt drøfte. Men riktig er det ikke.

Notatet fra Norges Bank handler om direktivet som ble vedtatt i 2024 og som på det tidspunktet ikke lå på regjeringens bord. I tillegg er det slik at EU ikke har vedtatt at dette skal gjøres med tvang. Det er derimot nasjonalstaten som har frihet til å gjennomføre kravene om å spare energi. Denne sammenblandingen som følger av norsk sendrektighet, skapte problemer for et faktabasert ordskifte. Særlig fordi departementet er fraværende i debatten.

Etter hvert som det nærmet seg regjeringskrise hardnet frontene til.

Sp-leder og finansminister Trygve Slagsvold Vedum slo an tonen på pressekonferanse 27. januar 2025:

«At man skal lage storpolitisk drama av hvordan vi for eksempel isolerer hus, er en veldig, veldig rar kobling. Vi må ta en diskusjon om vi mener at EØS skal gå inn på nye områder langt utenfor handelspolitikken.»

Jussprofessor Catherine Banet ved UiO viste til at dette ikke er riktig. – Nei, det er på nasjonalt nivå at dette utformes konkret i nasjonalt regelverk.

Det tok også fyr på sosiale medier.

For eksempel fra strøminfluenseren Sindre Wiig Nordby, som har 57 000 følgere på Instagram og 47.300 følgere på TikTok. 26. januar viste VG til skjermdumper og utspill der Wiig Nordby hevdet at fjerde energipakke «vil påtvinge boligeiere å etterisolere for 0,5 til 2 millioner hver». Han ønsket ikke å la seg intervjue om dette i VG.

Facebookgruppen Stopp Acer – Ut av EØS har mer enn 112 000 følgere og leder an i spredningen av oppfatningen om at EUs bygningsenergidirektiv vil føre til kjemperegninger for huseiere. I tillegg at regjeringen ikke har lagt frem ordninger som skal hjelpe huseiere.

Flere av disse gruppene på sosiale medier holder på med å spre denne versjonen ennå, selv om det er klart at EU ikke har vedtatt det de hevder. Det er også klart at Norges Banks tall bygger på at det ikke innføres støtteordninger.

NBBL var heller ikke skremt av 2018-direktivet, og administrerende direktør Bård Folke Fredriksen sa til VG. – Vi har ingen motforestillinger mot dette direktivet, som ikke inneholder noen nye krav for boligeiere. Vi tror derimot at direktivet kan være nyttig for å bevisstgjøre myndighetene i at vi må få opp takten i oppgradering av energieffektiviteten i bygg.

I dagene rundt spillet om Sps utgang fra regjeringen, gikk også energiminister Terje Aasland ut i mediene og kritiserte dem som ikke holdt seg til sannheten.

«Energiministeren er lei av påstander om at EU-direktivene han ønsker innført fører til økte kostnader for norske husholdninger.» Lød ingressen på VGs sak. Lignende oppslag kunne man finne andre steder. Det spesielle med denne kritikken er at den kommer fra den statsråden som har ansvaret for å informere om direktivene.

Problemet er at departementet legger feltet åpent for feil- og desinformasjon når det hverken svarer på spørsmål eller stiller kvalitetssikret informasjon tilgjengelig for blant annet de redaktørstyrte mediene. Man kan si at i disse viktige månedene overlot departementet debatten til motstandere og ofte folk i politikkens ytterliggående fløyer. Enkle Google-søk finner lite eller ingen innsats fra den politiske ledelse i Energidepartementet i å pense debatten inn på et annet spor på et tidligere tidspunkt.

Fra EU-institusjonene endelig vedtok det reviderte bygningsenergidirektivet på nyåret i 2024, brukte Energidepartementet tiden frem til desember før de laget et EØS-notat om saken. Det ble publisert 16. desember 2024. Tre år etter at forslaget til direktiv ble lagt frem, kom departementet med den første redegjørelsen på norsk av virkningene av direktivet.

I januar 2025 publiserte Energidepartementet en «spørsmål og svar-artikkel» om både energieffektiviseringsdirektivet og bygningsenergidirektivet.

Dette ble publisert omtrent samtidig med at Sp forsvant ut av regjeringen. Men denne typen viktig faktainformasjon er laget lenge etter at de samme lovene faktisk hadde trådt i kraft i EU. Så kan man spørre seg om dette er en måte å sikre at Norge har en opplyst opinion? Flere av disse «spørsmål og svar»-artiklene er senere endret og oppdatert. Ifølge kommunikasjonsavdelingen i Energidepartementet for å rette opp skrivefeil, men det er også gjort endringer i innholdet etter reaksjoner fra publikum. Hva og når dette er gjort fremgår ikke av artiklene. Det burde de ha gjort, fordi dette er måten det gjøres på i redaktørstyrte medier.

Debatten rundt bygningsenergidirektivet viser at det er et tidsmessig informasjonstomrom i debatten om EU-direktiver i Norge. Det er skapt av myndighetene, fordi det er umulig for media, organisasjoner og andre å skaffe seg konkret kunnskap om konsekvensene. Kanskje med unntak av store selskaper som Statkraft, Equinor og Hydro og organisasjoner som for eksempel LO, NHO og deres underbruk – er det ingen som rår over ekspertise til å gå inn i flommen av direktiver. Vi ser også at mindre organisasjoner i økende grad er aktive i felleseuropeiske organisasjoner. Her øver de innflytelse og henter informasjon om det som skjer i EU. Alle disse aktørene vil ha særinteresser som ikke alltid er sammenfallende med hva som bør prioriteres fra myndighetene. Det er påfallende at i debatt om klima- og energipolitikk er for eksempel forbrukerinteressene dårlig representert.

Dette gir feil- og desinformasjon friere spillerom. Eksemplet med bygningsenergidirektivet illustrerer også det problemet som FFI-forsker Eskil Grendahl Sivertsen skriver om i sin kronikk.

Han pekte på at informasjonen sjelden er helt sann eller helt usann. Ja, Norges Bank har gjort en beregning av kostnadene ved energiøkonomisering, men EUs regler tvinger ikke fattige nordmenn til å bruke store summer på renovering. For å hindre at slike oppfatninger fester seg i folks bevissthet har myndighetene et ansvar de ikke tar. Regjeringens manglende informasjon ga grobunn for des- og feilinformasjon. Men dette skjer ikke bare når det gjelder saker som kommer fra Brussel.

I en undersøkelse gjort av analyseselskapet Analyse & Tall om debatten rundt norsk olje- og gasspolitikk er konklusjonene tydelige. Funnene viser at debatten i stor grad domineres av aktører med tydelige (ytterliggående) standpunkter, som Fremskrittspartiet, Miljøpartiet De Grønne, olje- og gassnæringen og miljøorganisasjonene. Partier som Arbeiderpartiet og Høyre er derimot mindre til stede i sosiale medier på olje- og gassfeltet.

Denne undersøkelsen omfatter 178 facebooksider, og de er fulgt fra 2021 til 2025. Olje- og gasspolitikk er et av de hete temaene i den norske klimadebatten. Hele 119 128 eller 5 prosent av det totale antall innlegg var om olje og gass. For politikerne som utgjorde 16,5 prosent av sidene, var andelen 2,9 prosent.

Ser man på de politiske profilene på Facebook, er det Frp som dominerer. 9 av de 25 mest aktive er fra Frp. Frp-politikerne Marius A. Nilsen og Sylvi Listhaug tar de to første plassene med Frps konto på tredje. Først på 13. plass dukker energiminister Terje Aasland opp.

Men hvem tiltrekker seg mest oppmerksomhet i form av likes, dislikes osv? Den som topper er MDG-politikeren Lan Marie Nguyen Berg. Deretter kommer Per-Willy Amundsen og så Sylvi Listhaug. Først på fjerdeplass dukker regjeringen opp med statsminister Jonas Gahr Støre. Energiministeren er ikke en gang på listen over de 20 som får flest kommentarer innenfor hans eget kjerneområde. Noe av årsaken til dette kan være at Aasland ofte presenterer forslag som departementet legger frem eller viser ham smilende på tur i inn- og utland. Dette er stort sett ganske kjedelig. Hvem er egentlig interessert i en skrytevideo av en statsråd som møter en annen statsråd med de to lands flagg som bakgrunn?

Fra juni til ut september i valgåret 2025 har jeg bare funnet ett tilfelle der Aasland debatterer på sosiale medier med en politisk motstander. Han svarer på et angrep fra Sylvi Listhaug. Frp-lederens evne til å skape engasjement er knyttet til måten hun bruker Facebook på. Hun har drevet en hard kampanje mot elektrifiseringen av Melkøya, rettet ikke minst mot Sp og Trygve Slagsvold Vedum. Også flere andre av Listhaugs mest engasjerende innlegg, vektlegger oljenæringens betydning for norsk sysselsetting og økonomi, og retter kritikk mot andre partiers oljepolitikk.

I denne undersøkelsen er regjeringens representanter og andre myndigheter nesten helt fraværende som tydelige aktører i debatten. Den er overlatt til andre deltagere som næringsorganisasjoner, miljøorganisasjoner og politikere. Det bidrar til en sterk polarisering. Vi ser også at det politiske miljøet deler seg og støtter «sine.» De oljevennlige partiene ligger tett opp mot næringens argumenter, mens de mer grønne partiene ligger tettere mot miljøorganisasjonene. Det er nesten som om partiene driver en «stedfortrederdebatt.» Argumentene og analysene er som kopiert ut av det særinteressene på ytterkantene hevder.

Det er også et annet trekk. Når klimadebatten intensiveres, så øker også klimamyter eller desinformasjon.  Analyse & Tall gjorde en undersøkelse av klimamyter på vegne av Bellona. Den viser også at det er færre som åpent benekter at klimaendringene er menneskeskapte, men at kritikken av klimaløsninger øker. (Se boks «Myter i klimadebatten»).

Jeg har allerede vist hvordan regjeringen i saker om nye EØS-lover skaper et kommunikasjons- eller informasjonsvakuum.

Ut ifra resultatene fra denne undersøkelsen om holdningene til olje- og gasspolitikken tyder mye på at regjeringen heller ikke har en strategi for hvordan den skal bidra til å møte hverken kritikk, myter eller desinformasjon på sosiale medier. På direkte spørsmål til kommunikasjonsavdelingen opplyser den at Energidepartementet er på Linkedin som de bruker mest, men også har konto på Twitter/X og Bluesky.

Klima- og miljødepartementet er heller ikke spesielt aktive på sosiale medier. Deres X-konto var i desember 2025 ikke oppdatert på et år. Kommunikasjonsavdelingen forklarer at de er på Linkedin. De publiserer også saker på regjeringens Facebook- og Instagram-konto.

Det er påfallende at departementene ikke har et tydelig skille mellom den PR som en politisk ledelse naturligvis driver, og institusjonens behov for å informere om virksomheten. Det er opplagt at den politiske ledelsen har behov for å markedsføre seg med håp om å bli gjenvalgt. På den andre siden bør borgerne ha krav på informasjon som er så nøytral som mulig om for eksempel konsekvenser av nye lover. På dette område har EØS-landet Norge spesielle utfordringer.

Del 2: Noen vil alltid fiske i rørt vann

Hvorfor er klimapolitikken så omstridt?

Klimapolitikken er blitt altovergripende. Den handler om økonomi, ideologi, identitet og ikke minst fordeling av byrder og goder. I tillegg er den blitt en del av det utvidede sikkerhetsbegrepet. Klimapolitikken griper inn i nesten hvert eneste politikkområde, og den utfordrer oss daglig. Den må det, dersom vi skal bremse den klimakrisen vi står midt i.

Det som kanskje kan være litt vanskeligere å forstå er klimapolitikkens plass på listen over de mest kontroversielle temaene i det offentlige ordskiftet, nær sagt verden over. De vitenskapelige bevisene for de menneskeskapte klimaendringene er overveldende. Det burde føre til at man samlet seg om løsningene. Det er ikke slik. Klima nevnes i samme åndedrag som likestilling/feminisme/kjønnsdebatt og islamkritikk/ islamisme når vår egen ytringsfrihetskommisjon ramser opp de mest polariserende debattemaene i Norge. Nordmenn er ikke alene om dette, det samme bekreftes av internasjonale undersøkelser. Alt fra Unesco til EU har satt desinformasjon om klima høyt på sin dagsorden.

Dette handler ikke bare om bruk av nye sosiale medier. Den politiske reaksjonen vi nå ser i den vestlige verden henter næring fra en ny bølge av klimaskepsis og ikke minst skepsis til klimatiltak. Hvorfor det skjer, er interessant. 

I CICERO-studien «Climate policy opposition and the populist radical right,» pekes det på at det mer er ideologi (f. eks nasjonalisme, antiglobalisering, skepsis til internasjonalt samarbeid) enn økonomiske forhold som er utgangspunktet for radikale høyrepartiers negative holdning til klimapolitikk. Det er ikke frykten for økonomisk usikkerhet som er den store driveren, ifølge rapporten.

I denne sammenhengen er det ikke unaturlig at anti-EU-holdninger blir en viktig del av den klimakritikken, som kommer fra disse partiene. Slik vi ikke minst har sett fra Frp og Sp i valgkampen i 2025. Det var tydelig når det gjaldt debatten om bygningsenergidirektivet og andre EU-regler.

CICERO-rapporten bekrefter funnene i rapporten «Growing polarization around climate change on social media,» fra 2022.

Den kartla aktivitet på twitter i perioden 2014 til 2021. Hovedfunnet er at det var en økende polarisering i klimadebatten i denne perioden. Over tid ble dette mer ideologisk preget, og dette økte kraftig frem mot klimatoppmøtet COP26 i 2021. Denne polariseringen var drevet av det som karakteriseres som høyreorientert aktivitet. Det var en kraftig økning i twitterkontoer som lente seg mot ytre høyre. De delte innhold som studien kaller «klimakontrære synspunkter.»

Det betyr i praksis at de ikke avviste klimaendringer, eller at disse var menneskeskapte, men de var kritiske eller avvisende til klimatiltak og prosessene som førte frem til klimatiltak. Denne type kontrært innhold økte fire ganger raskere enn innhold som var positive til klimapolitikk eller -tiltak. Dette underbygger tesen om at klimapolitikken i økende grad mobiliserer på ytre høyre fløy.

Funnet om at det mer er ideologi enn økonomiske forhold som driver klimaskepsisen, gjør at det må møtes med ulike virkemidler. Det er begrenset hva en kan oppnå ved å dempe virkningene av klimapolitikk med støtteordninger som for eksempel spesielt skal tilgodese «menn med lav utdanning i distriktene.» Denne gruppen er tradisjonelt viktige velgere for ytre høyre og preges av klimaskepsis. Kunnskapen om at motstanden bunner mer i en ideologisk enn en økonomisk motstand, er interessant for dem som både vil bekjempe feil- og desinformasjon om klima og dem som vil øke oppslutningen om klimapolitikken. Men det betyr også at det her handler om politiske holdninger som kan påvirkes gjennom en opplyst debatt og ikke minst med korrekt informasjon på et tidlig tidspunkt.

Men et annet spørsmål er i hvilken grad klimaskeptiker vil la seg påvirke eller overbevise.

I studien «Divergence between predicted and actual perception of climate information»,  fikk forskerne resultater som overrasket dem. Undersøkelsen startet med at forskerne spurte både klimaforkjempere, moderate og skeptikere om hvordan de trodde klimaskeptikere ville reagere på å lese nyhetsartikler om klimaendringer. De var nokså enstemmig pessimistiske: forkjempere og moderate forventet ingen effekt, mens skeptikerne trodde det bare ville gjøre dem enda mer innbitte motstandere av klimatiltak. 

Klimaskeptikerne fikk så lese artikler om klimakrisen. Skeptikere som leste klimaartikler, ble betydelig mer bekymret for klimaendringer sammenlignet med kontrollgruppen. Denne økte bekymringen ble riktignok ikke omsatt til større støtte for klimapolitikk eller vilje til å endre personlig atferd.

Det var amerikanere som deltok i undersøkelsen.

En av forskerne og hovedforfatter Anca Balietti, sa i et intervju med Energi og Klima at informasjonen må være uten følelser og innholdet må være så verdinøytralt som mulig. Påføre folk skam eller vifte med en anklagende pekefinger, virker ikke.

I tillegg pekte hun på noe annet. Bildet som klimaskeptikere og klimaforkjempere har av hverandre, er i stor grad basert på stereotyper. En klimaskeptiker ser på klimaforkjemperen som en som aldri kjører bil, de reiser ikke med fly, de spiser ikke kjøtt, de er veldig annerledes enn hen. På den andre siden tror klimaforkjemperne at alle fornektere er som de mest ekstreme som dukker opp på sosiale medier. Balietti peker på at de fleste ikke er slik.

I intervjuet minner forskeren om noe som underbygger funnet i masteroppgaven til Kamilla Wigum fra NTNU. Hun har sett på hvordan sosiale medier former unge voksnes klimaoppfatninger og handlinger: «I virkeligheten vil en ekte skeptiker aldri lese nyhetssaker fra «grønne» medier. Jeg tror derfor myndighetene eller det vitenskapelige miljøet må spille en rolle her, i å presentere denne informasjonen.» Dette er den type erkjennelse som ikke preger departementenes kommunikasjonsstrategi hverken når det gjelder klimapolitikk eller EØS.

Det finnes ikke mye oppdatert kunnskap om hvordan desinformasjon eller myter påvirker folk flest, for eksempel i forbindelse med valg. Dette kan kanskje fremtidige valgdagsundersøkelser gi noe mer kunnskap om. Men noen virkninger kjenner vi til. Et tøffere debattklima med hets og usannheter virker passiviserende. Det er uheldig, fordi deltagelse i diskusjoner er en viktig måte å skaffe seg kunnskap på. Det er liksom hele vitsen med sosiale medier at praten «rundt leirbålet» eller diskusjonen rundt middagsbordet utvides. I tillegg vil det at folk som kanskje har noe viktig å si i debatten vegrer seg, gi et mindre opplyst ordskifte.

I Wigums masteroppgave ved NTNU i Trondheim, er det funn som i økende grad bør bekymre. Hun finner en generell tilbakeholdenhet blant unge voksne i å delta i klimadiskusjoner på sosiale medier. «Det kan være ulike årsaker til dette, blant annet følelser av maktesløshet, likegyldighet eller mangel på kunnskap,» skriver hun. Med utgangspunkt i resultatene fra sin egen studie, peker hun på at sosiale medier lett kan forsterke holdninger som en person har fra før. Det kan skje på flere måter, gjennom at en person aktivt kan søke informasjon på sosiale medier som befester egne holdninger. Det kan skje ubevisst gjennom algoritmene og filterboblene på sosiale medier som fører til at brukere eksponeres for innhold som bekrefter deres eksisterende synspunkter. «Brukere som ikke allerede er bekymret for klimaendringer, kan bli presentert for mindre relevant informasjon om emnet, noe som videre isolerer dem fra problemet,» konkluderer hun.

En gruppe som selv oppgir at den viker tilbake for å delta i debatten på sosiale medier, er overraskende nok, mediefolk.

Ytringsfrihetskommisjonen spurte journalister og redaktører om hvilke tema som skapte de sterkeste reaksjonene og kunne få dem til å endre for eksempel deltagelse i sosiale medier. «For journalistene skilte fire temaer seg ut: Koronarelaterte spørsmål kom øverst på listen, fulgt av likestilling/feminisme/kjønnsdebatt, islamkritikk/ islamisme og klima/miljøvern. For redaktørene kom de samme fire temaene på topp, men i en noe annen rekkefølge, viser Medieundersøkelsen fra 2021.

Denne undersøkelsen viser altså den samme tendens blant mediefolk som blant folk flest, de kvier seg for å delta i det polariserte ordskiftet. Dette smaker av selvsensur. Det er forsket for lite på disse tingene, men signalene er ikke spesielt oppløftende.

Redaktørstyrte mediers rolle

De redaktørstyrte mediene er av myndighetene utpekt som et viktig forsvarsverk mot det som ofte betegnes som falske nyheter. Redaktørstyrte medier er selvsagt viktige. Selv om tilliten til de redaktørstyrte mediene i Norge er stor, er det ingen tvil om at disse mediene ikke når alle grupper like godt. I regjeringens strategi for å styrke motstandskraften mot desinformasjon vises det til at det ikke minst er i omstridte tema som for eksempel klima at en del av befolkningen ikke føler seg inkludert. Så mange som en av fire i Norge deler ikke den virkelighetsoppfatning som presenteres i norske redaktørstyrte medier. Tema som trekkes frem er klima, religion og innvandring.

I den ferske Medieundersøkelsen fra 2025, gjort av Respons analyse, sier 62 prosent av de over 24 år at de har tillit til de redaktørstyrte mediene. I gruppen 16 til 24 år er tallet 35 prosent. Totalt har 28 prosent av unge ingen eller mindre tiltro til nyhetsmediene. Blant unge menn er andelen med lav tiltro 35 prosent. Andelen i befolkningen over 25 år er 15 prosent.

Disse gruppene henter mye av sin informasjon i sosiale medier, men ikke der hvor de fleste av oss, departementene inkludert, henter eller deler informasjon. Norsk Mediebarometer (SSB) viser at 80 prosent av befolkningen bruker sosiale medier daglig. Mens de eldre er trofaste mot Facebook, er de unge på Snapchat og Tik Tok. Hele 93 prosent av 16 til 19-åringene er på Snapchat. Hele 83 prosent i den samme aldersgruppen på TikTok.

Kritikken mot de redaktørstyrte mediene går på at de ikke lenger er vaktbikkjer. At de slår ring om de dominerende maktstrukturene i samfunnet og ikke er opptatt av hverdagen til vanlige folk. Den gruppen som deler denne type oppfatninger domineres av unge menn. Dersom de redaktørstyrte mediene skal «rekke ut en hånd» til denne gruppen kan de raskt føle at de havner i en vanskelig spagat. Dersom disse mediene tydelig driver aktiv faktasjekk, kombinert med hevet pekefinger, kan de lett oppleve at skepsisen fra denne gruppen øker. Dersom CICERO-rapporten stemmer om at klimaskepsisen blant velgere på ytre høyrefløy er mer ideologisk begrunnet, kan mediene raskt bare bli en bekreftelse på det som er disse velgergruppenes overbevisning: mediene beskytter makta. Det er vel verdt å minne om uttalelsene fra forskeren Anca Balietti, som advarte sterkt mot å rette en anklagende pekefinger.

Et annet trekk er at dekningen av klima i norske medier domineres av saker fjernt fra folks hverdag. Det synes som om journalister, i likhet med politikere og byråkrater, liker å reise på store internasjonale klimakonferanser, slik en rapport fra Faktisk.no fra juli 2023 viser.

I hele vesten sliter mediene med dårlig økonomi. Dette har gitt statskontrollerte medier i diktaturer nye muligheter. Forskerne Alexander Cooley og Alexander Dukalskis har i boken «Dictating the agenda, The Authoritarian Resurgence in World Politics» utgitt på Oxford University Press Inc kartlagt hvordan regimetro medier i land som Kina og Russland har avtaler om sampublisering i medier rundt om i verden.  Et eksempel de viser til er hvordan det kinesiske statlige nyhetsbyrået Xinhua i mange år hadde samarbeidsavtale med Italias største nyhetsbyrå Ansa. Dårlig økonomi i vestlige medier utnyttes av systemtro medier fra autoritære regimer, som stiller opp med redaksjonelt materiale billig eller gratis.

Grønnvasking er et av de tre temaene som forfatterne peker på som viktig for ulike regimer fra Asia via Midtøsten til Moskva. Russiske medier har færre slike avtaler med medier i Vesten etter invasjonen i Ukraina, men det var først etter invasjonen at vestlige medier sa opp avtalene. De hadde ikke motforestillinger mot løgnene fra Russia Today før det. Disse mediene som er talerør for autoritære regimer, driver sjelden propaganda i den gamle meningen av ordet. Du ser ikke hyldningsreportasjer om hverken Putin eller Xi. Derimot fokuserer de på alt som er galt i vesten. For eksempel er EUs mislykkede klimapolitikk et yndet tema.

Det finnes ikke gode undersøkelser av forekomsten av klimamyter eller falske nyheter i norske redaktørstyrte medier, men det finnes internasjonale undersøkelser som kan tyde på at dette påvirker de redaktørstyrte mediene i større grad enn man kanskje tror.

En ganske fersk analyse fra Frankrike utført av en allianse av NGOene Data for Good, Quota­Climate og Science feedback undersøkte en rekke mainstream franske radio og TV nyhetssendinger i 19 ulike kanaler.

Dette var både private og offentlige eide TV- og radioselskaper. Dette er sendinger som er kategorisert som nyheter av det franske medietilsynet Arcom. I løpet av første kvartal 2025 viste det seg at de fant 128 tilfeller av klima-desinformasjon. I rapporten slår de fast at dette nyanserer oppfatningen av at desinformasjon om klima er noe som bare forekommer i sosiale medier.

Den franske undersøkelsen er ikke direkte overførbar til norske eller andre forhold. Når det er sagt, er det lite som tyder på at ikke  klimamyter eller desinformasjon siger inn i dekningen i redaktørstyrte medier også i Norge. Bellona-undersøkelsen viser at de florerer i kommentarfeltene til norske medier. Når vi ser at klimaskepsis øker på sosiale medier, hvor store skarer av journalister følger «virkeligheten,» ville det vært interessant å få kartlagt om og i tilfelle hvordan dette påvirker dekningen i redaktørstyrte medier. Det synes å være en større aksept for å trykke klimamyter på debattsidene, enn nyhetsplass. Bakgrunnen kan være at det å slippe til folk med sterkt avvikende oppfatninger om klimapolitikk øker polariseringen og dermed trafikk for nettsidene også til redaktørstyrte medier. Om det virkelig forholder seg slik, ville det vært interessant å vite noe nærmere om.

Det finnes fiender der ute som sprer desinformasjon

Jeg har i dette notatet brukt mest plass på såkalte forebyggende tiltak og da i første linje. Men det skal ikke stikkes under stol at det er krefter der ute som vet å utnytte polariserte debatter og å spre desinformasjon. De gjør det, fordi de for eksempel vil påvirke oss eller undergrave politiske beslutning.

Det er det som gir et økt alvor til dette tema.

Russland bruker ikke bare energi som våpen, slik de gjorde ved å sende gassprisene i Europa «til himmels» forut og under invasjonen i Ukraina. I en kronikk i Adresseavisen minner FFI-forsker Eskil Grendahl Sivertsen om at «Putin er opptatt av klima. Ikke fordi han ønsker å redde planeten, men fordi han vil utslette Ukraina, svekke Vesten og skape et mektig Russland.»

Og russerne bruker ulike våpen.

Bellona har sammen med American Sunlight Project sett nærmere på hvordan The EcoBoost nettverket retter aktivitet mot Norge og Norden. De viser hvordan dette russiske botnettverket systematisk manipulerer klima- og miljødebatten i Norge og Europa gjennom KI-drevne kontoer på Twitter/X. Uten at det sosiale mediet forsøker å stanse dette. I rapporten viser de til at slike nettverk som EcoBoost, ofte går under radaren.

«EcoBoost-nettverket består av rundt 700 KI-drevne kontoer på X som systematisk låner og kaprer både hverdagslige og ekstreme perspektiver. Målet er å få fotfeste i debatter og forsterke eksisterende konflikter ved å manipulere reelle narrativer og gjøre ekte engasjement om til et verktøy for splittelse,» konkluderer de i rapporten som ble ferdigstilt i august 2025.

FFI-forsker Grendahl Sivertsen følger opp dette i kronikken i Adresseavisen der han viser til følgende: «Russiske statskontrollerte medier, tvilsomme nyhetssider og store nettverk av falske profiler på sosiale medier rettet mot europeiske land er fulle av budskap om at sanksjonene mot Russland rammer europeisk økonomi mye mer enn den russiske og at Europas «grønne dogmatisme» vil føre til økonomisk selvmord.»

Han viser til at for Norge betyr dette at alle reelle uenigheter om energi- og klimapolitikk er en sårbarhet som kan utnyttes til å forsterke konflikt og svekke tillit.

«Mens Russlands bruk av klima som angrepsvektor er godt dokumentert i andre land, mangler vi den situasjonsforståelsen i Norge. Det er ingen som har kartlagt det. EcoBoost er bare ett nettverk av mange,» skriver han.

EUs eget prosjekt EU vs Disinfor har avdekket flere saker der russerne søker å påvirke klimadebatten. Et eksempel er at statsdominerte russiske medier presenterer artikler på spansk som retter seg mot publikum i Spania og Latin-Amerika. I tillegg også skreddersyr de budskap til spansktalende i USA. I tillegg fyrer Kreml oppunder historier om at EUs klimapolitikk er et skalkeskjul for å oppnå andre politiske mål. For eksempel at dette er et proteksjonistisk tiltak. Billig russisk gass fremstilles som løsningen på EU-landenes energiproblem, mens de heller satser på dyr fornybar energi.

En annen metode er å opprette falske nettsider.

I 2023 la Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) frem rapporten «Two layers of fog– anonymous Norwegian websites linking to Russian-affiliated domains.»

Forskerne fant 37 norske domener som lenker til russisk tilknyttede domener, og hvor nettstedet på domenet opptrer anonymt. De konkluderer slik: «Av de 37 anonyme, norske nettstedene har vi fremhevet fire for ytterligere analyse, og disse er beskrevet i denne rapporten. De er valgt ikke primært fordi de deler russiske lenker, men fordi de viser tegn på inautentisk innhold og virkemidler, som artikkelforfattere med falske navn og profilbilder eller automatisk kopiering og oversettelse av innhold. To av de fire nettstedene etterligner autentiske nettaviser og er tilknyttet et globalt nettverk av 443 lignende inautentiske og anonyme nettaviser, hvorav 14 er norske. Vi har ikke funnet indikasjoner som tyder på at disse er knyttet til Russland, og vi antyder heller ikke at de er det.»

Denne type falske sider eller kontoer er en del av verktøykassen til dem som vil påvirke valg. Virksomheten retter seg inn mot temaer som er splittende. Klima er et slikt tema. Det fremkommer ikke minst i FFIs rapport om valgpåvirkning.

Her understrekes det at klima er et av de temaene som ved flere valg i Europa i 2023–2024 var utsatt for desinformasjonskampanjer.

Forskerne bak studien konkluderer med: «Den samlede analysen av litteraturen og casestudiene peker mot at fremtiden innen påvirkning vil preges av enda mer effektiv bruk av kunstig intelligens, som kan vise seg å utfordre nåtidens metoder for å avdekke desinformasjon. Fremtiden vil sannsynligvis også by på enda mer avanserte spredningsmetoder som utnytter en kombinasjon av menneskelige og automatiserte systemer, og bidrar til enda mer tilpasset målrettelse.»

Sagt annerledes jobber teknologiutviklingen for dem som vil spre desinformasjon, og utviklingen går raskt der KI spiller en viktig rolle. Rapportene fra FFI viser at problemet også er her i Norge. Og det er voksende.

Men en ting er debatten som raser om tiltak, men hva når virkeligheten bokstavelig talt banker på døren? Ekstremværet Hans traff Sør-Norge 7. august 2023, og førte til flom, jordskred og oversvømmelser.

I kjølvannet av Hans økte klimabekymringen i Norge, men vendte raskt tilbake til «normalen.» Det finnes ikke noen entydige bevis på at klimarelaterte hendelser gir varige økninger i nordmenns forståelse for klimatiltak.

Det vi vet er at i likhet med hendelser som valg, internasjonale konferanser, skaper også ekstremvær en økning i klimarelaterte meldinger og kommentarer i sosiale medier. Flere undersøkelser peker på at det dukker opp en rekke myter og usannheter i kjølvannet av denne type dramatiske hendelser.

Bellona-rapporten om klimamyter peker også på en økning i kommentarer på sosiale medier som henviser til at ekstremvær bare er værvariasjoner.

I forbindelse med storflommen i Spania i 2024 ble det spredd konspirasjonsteorier om at regjeringen hadde manipulert været og flyttet demninger som hadde forverret flommen.

Men ikke all desinformasjon spres av totalitære regimer. Noen spres helt åpent av noen av verdens mektigste aktører og våre allierte. Både president Donald Trump og Tesla-gründer Elon Musk spredte kommentarer om at guvernøren i California hadde ansvaret for at de store brannene i januar 2025 ble så alvorlig. Det var guvernørens skyld at det ikke fantes vann til slukking. En påstand som ble avkreftet av faktasjekkere.

Det er lov å tro at klimakrisen ikke er menneskeskapt. Det er legitimt å være mot vindkraft. Problemet oppstår når nettet koker, og det er vanskelig for alt fra journalister til folk flest å finne ut hvem det er som bidrar til at det koker. I slike situasjoner er et informasjonsvakuum av typen som ofte oppstår i EØS-prosesser, en gavepakke til dem som ikke vil oss vel. FFI-forskeren minner nettopp om at noen ganger er ikke kildene til at det koker på nett og i nyhetssendinger norske, men «en sverm av «grønne» kontoer som blåser på glørne med to mål for øyet: Beskytte Russlands inntekter som finansierer krigen og forsterke konflikt og mistillit i Europa.»

Skal vi møte dette er det viktig at Norge har på plass et førstelinjeforsvar mot desinformasjon. Det vil si å skape forutsetningene for en faktabasert og åpen debatt som bygger tillit og skaper engasjement. Det vil gjøre den politiske beslutningsprosessen bedre og livet litt vanskeligere for dem som ikke vil oss vel.