Forord

Vi må diskutere Equinor!

Derfor gir Norsk klimastiftelse ut denne rapporten. I en tid med akselererende klimaendringer og energimarkeder i rask omstilling, er det flere spørsmål som fortjener offentlighetens oppmerksomhet:

• Hvordan følger Equinor opp ambisjonen om å bli et bredt energiselskap – og en ledende aktør i det grønne skiftet?
• Hvilken fremtid har selskapet i en verden der etterspørsel etter fossil energi går ned?
• Hvordan bør staten forvalte sitt majoritetseierskap – og hvilke handlingsalternativer finnes dersom målet er å bidra til en raskere energiomstilling?

I rapportens første del ser vi nærmere på hvor Equinor står i dag – og hvilke endringer som har funnet sted siden Anders Opedal tiltrådte som ny konsernsjef høsten 2020, med et tydelig mandat om omstilling.

I den andre delen diskuterer vi statens eierskap i Equinor og stiller spørsmålet om tiden er inne for å tenke nytt. Vi gjennomgår også ulike forslag til eierskapsstrategier – inkludert muligheten for salg eller nedsalg.

Artiklene i rapporten er skrevet av undertegnende.

Oppsummering og konklusjoner

Klimastiftelsens gjennomgang av Equinors energiproduksjon, utslipp og investeringer siden navnebyttet i 2018 – og etter Anders Opedals tiltredelse som konsernsjef i 2020 – viser at fornybar energi fortsatt bare utgjør en tilleggsaktivitet i selskapet. Planene for videre investeringer tyder heller ikke på at Equinor i overskuelig framtid vil bli en drivkraft i den globale energiomstillingen.

• Energitransisjonen pågår – men uten oljeselskapene
  Selv om tempoet fortsatt ikke er høyt nok, pågår det en global energitransisjon, drevet av sterk vekst innen særlig solkraft og batterier. Transisjonen bygges ikke på fossilindustriens skuldre: Verdens 250 største olje- og gasselskaper eier bare 1,42 prosent av den globale fornybarkapasiteten som er i drift.
• Equinor har bremset egen omstilling
  Statoil skiftet navn til Equinor i 2018 for å markere ambisjonen om å være en pådriver for energitransisjonen. Mandatet gitt til Anders Opedal da han ble konsernsjef i 2020, var «å akselerere Equinors utvikling som et bredt energiselskap». Fem år inn i perioden har Opedal imidlertid satt bremsene på: Equinor har redusert målet for utbygging av fornybar energi innen 2030 fra 12–16 GW til 10–12 GW, fjernet ambisjonen om at minst halvparten av investeringene skal gå til fornybar og lavkarbonløsninger, og nedjustert flere klimamål for 2030 og 2040.
  
  
• Forventer vekst i fornybar energi
  Selv om ambisjonene er redusert, har Equinor fortsatt mål om å bygge ut betydelig fornybar energi i årene som kommer. Fra 2018 til 2024 økte selskapets installerte fornybarkapasitet fra 0,6 GW til 1,0 GW. Innen 2030 skal dette økes til minst 10 GW. Summen av prosjekter under utvikling, sammen med eierskapene i Ørsted og Scatec, tilsvarer en fornybarkapasitet på rundt 7 GW.
  
  
• Investerer fem ganger mer i olje og gass
  I 2024 sto fornybar energi for bare 0,6 prosent av Equinors samlede energiproduksjon. I overskuelig fremtid vil fornybar derfor forbli en «lillebror» i selskapets energimiks. En viktig forklaring er at investeringene fortsatt favoriserer fossil energi: For hver krone Equinor investerte i fornybar energi og lavkarbonløsninger i 2024, gikk fem kroner til olje og gass. Olje- og gassproduksjonen forventes å øke fra 2,1 mfoe/dag i 2024 til 2,2 mfoe/dag i 2030. Dersom Equinor når ambisjonene både på fornybar og fossil energi, vil fornybarandelen av den samlede energiproduksjonen ligge et sted mellom 2,5 og 4,3 prosent i 2030.

Mulige veivalg for staten som hovedaksjonær

• Staten kan selge seg ut av Equinor
  Norge er tungt eksponert i det fossile, bl.a. gjennom Statens direkte økonomiske engasjement (SDØE), som storinvestor i Oljefondet og ved sine 67 prosent av aksjene i Equinor. Folketrygdfondet eier i tillegg rundt 4,1 prosent av selskapet. Equinor er ikke lengre i en oppbyggingsfase, fossil energi skal fases ut. Å selge Equinor kan minske statens klimarelaterte finansielle risiko, frigjøre kapital som kan settes i arbeid for en raskere energiomstilling (for eksempel via Norfund og Klimainvesteringsfondet) og åpne rom for andre næringer Salget må rigges over tid – i et tempo og på en måte som også ivaretar nasjonale sikkerhetshensyn.
• Staten kan selge deler av sine aksjer Equinor
  Om staten ikke vil selge alle sine eiendeler i Equinor kan staten selge seg ned. Også da oppnår man to viktige ting, men i mindre grad: Å realisere verdier fra det fossile som kan investeres i det grønne skiftet, og å minske statens eksponering i fossil energi.
• Staten kan kreve at Equinor skiller ut eller selger den fossile, internasjonale virksomheten
  Det er vanskelig å finne vektige argumenter for at den norske staten skal bruke overskuddet fra norsk sokkel som risikokapital for fossile prosjekter rundt om i verden. Gjennom eierskapet i Equinor er det nettopp det staten nå gjør. Ved å selge eller skille ut den internasjonale virksomheten kan staten redusere klimarisikoen og samtidig frigjøre kapital til grønne investeringer.
• Staten kan sørge for å rendyrke Equinor som et olje- og gasselskap
  En annen mulighet er å dele Equinor i to: ett selskap for olje og gass, og ett for fornybar energi. Det vil redusere intern konkurranse om ressurser, kompetanse og kapital. Deretter kan staten selge seg ned i – eller helt ut av – den fossile delen, og bruke inntektene til å styrke den fornybare virksomheten.
• Staten kan bli en mer krevende eier
  Staten kan ta en mer strategisk og aktiv rolle overfor Equinor og vise at den mener alvor med at statlige selskaper skal drives innenfor rammene av Paris-målene. Andre store aksjonærer gjør dette når strategisk viktige hensyn står på spill. Dersom omstillingen fortsetter å gå tregt, kan staten vurdere en mer offensiv utbyttepolitikk.

Energiomstillingen skjer nå

Energiomstillingen er ikke lenger et framtidsprosjekt. Den pågår her og nå. Spørsmålet er hvor raskt den vil forandre energimarkedene.

Drevet av fallende kostnader har vi nå lagt bak oss 10–15 år med eksponentiell vekst for solceller, vindkraft, batterilagring og elbiler. Når veksten starter fra et lavt nivå, tar det tid før endringen vises i statistikken. Men det skjer nå: 

• Fornybar energi står for mesteparten av ny kraftutbygging. 
• Solenergi har gått fra å være ubetydelig til å levere store deler av kraftproduksjonen i mange land og regioner. 
• Batterilagring gjør det mulig å bruke solenergi også etter solnedgang.  
• Elektriske biler har passert 20 prosent av det globale personbilmarkedet.  

Noen hevder fortsatt at dette ikke er en energitransisjon, men en energiaddisjon – at veksten i det fornybare ikke reduserer de fossile kildene. Det er både sant og usant. 

Det stemmer at det globale energiforbruket fortsatt vokser raskere enn fornybarproduksjonen, slik at fossil og fornybar energi til nå har vokst side om side. Men under de globale tallene, i enkeltnæringer og land, er endringene tydelige:  

• Elbilene alene reduserte i 2024 oljeforbruket med 1,3 millioner fat per dag – tilsvarende hele Japans transportsektor. Dette vil øke til 5 millioner fat per dag i 2030, tror IEA.  
• I OECD-land har veksten i sol og vind bidratt til at kullforbruket i kraftproduksjonen har falt med 50 prosent siden 2007. 
• I California har utrullingen av solceller og batterilagring bidratt til at gasskraftproduksjon har falt kraftig de siste to årene.

Den geopolitiske uroen – særlig knyttet til Donald Trumps angrep på klimapolitikk og fornybar energi – bidrar til å forsinke overgangen. Likevel stopper ikke energitransisjonen opp, fordi den i økende grad er markedsdrevet.  

Det er bare et tidsspørsmål før den samlede etterspørselen etter olje, kull og gass begynner å falle som følge av økende elektrifisering og utbygging av fornybar energi. Når det skjer, vil også prisene – og lønnsomheten – for de fossile produsentene gå ned.

Fornybar energi mer populært enn olje

Globale energiinvesteringer 2015–2025*, i milliarder dollar.

* 2025 viser IEAs estimat

Olje- og gasselskapers marginale eierskap til energiomstillingen

Andel av global fornybarkapasitet eid av verdens 250 største olje- og gasselskaper.

Diversifiseringen bort fra fossile brensler er nærmest fraværende i olje- og gassindustrien.

En kartlegging publisert i Nature Sustainability viser at verdens 250 største olje- og gasselskaper eier 1,42 prosent av den fornybarkapasiteten som er i drift globalt. Rundt 54 prosent av dette eierskapet stammer fra oppkjøp av andre selskaper, snarere enn egen utbygging. Olje- og gasselskapene har størst eierskap i geotermisk energi (6,96 prosent) og havvind (5,24 prosent).

Equinors skiftende energiambisjoner

Å være et olje- og gasselskap i et marked som krymper år for år, er noe helt annet enn å vokse i takt med økonomien. Denne erkjennelsen lå bak Statoils navnebytte til Equinor i 2018.

«Den største omleggingen av energisystemene i moderne tid er i gang, og vi vil være en pådriver for denne utviklingen», skrev styreleder i Equinor, Jon Erik Reinhardsen, i selskapets årsrapport for 2018.

Da Anders Opedal ble konsernsjef i 2020, het det i pressemeldingen at hans mandat var «å akselerere Equinors utvikling som et bredt energiselskap, og å øke verdiskapingen for våre aksjonærer gjennom energitransisjonen».

I Opedals første år som ny konsernsjef ble Equinor stadig mer konkret i sine planer. I 2022 kom selskapets første energiomstillingsplan, med delmål på vei mot klimanøytralitet i 2050:

• Halvere klimagassutslipp fra egenopererte felt innen 2030 (90 prosent som reelle utslippskutt).
• Mer enn halvparten av bruttoinvesteringene skal innen 2030 gå til fornybar energi og lavkarbonløsninger.
• Bygge ut 12–16 GW med fornybarkapasitet innen 2030.

2022 kan sies å være året da Equinor var på sitt mest entusiastiske og ambisiøse med tanke på sin egen omstilling.

Allerede året etter endret tonen seg. I årsrapporten fra 2023 introduseres begrepet «energitrilemmaet» – for å understreke hvor krevende det er å balansere hensyn til klima, energi og forsyningssikkerhet.

Fra 2024 forsvinner begrepet «bredt energiselskap» som en positiv selvbeskrivelse fra årsrapporten. Og i 2025 legger selskapet fram en ny energiomstillingsplan – med lavere ambisjonsnivå:

• Målet om at halvparten av investeringene i 2030 skal gå til fornybart og lavkarbon ble fjernet.
• Målet for fornybarkapasitet ble redusert fra 12–16 til 10–12 GW.
• Ambisjonen om at FoU-innsats og venture-investeringer skulle knyttes eksplisitt til omstillingen ble fjernet.
• Klimamålene for karbonintensitet ble justert ned: fra 20 prosent til 15–20 prosent kutt innen 2030, og fra 40 prosent til 30–40 prosent innen 2035.

Mens energiomstillingsplanen fra 2022 vektla å lede det grønne skiftet og framskynde omstillingen, vektlegger planen fra 2025 balanse, kapitaldisiplin og lønnsomhet.

Hva vil Equinor?

I lys av pandemi, krig i Europa, inflasjon og økende geopolitisk uro er det forståelig at også bedrifter må justere strategiene sine. Endringene i språk og prioriteringer de siste to årene reiser likevel spørsmål om Equinor fortsatt har viljen til å følge konsernsjefens opprinnelige mandat – å utvikle selskapet til et bredt energiselskap.

Mens fornybare kilder spiller en stadig viktigere rolle i det globale energisystemet, er det fortsatt det fossile som dominerer i Equinor. Der er fornybar energi fremdeles en attåtnæring. Etter hvert som etterspørselen etter fossil energi begynner å falle, vil selskapene som klamrer seg til gamle markeder, miste både lønnsomhet og relevans.

Equinor står derfor ved et veiskille: Skal selskapet jage den siste oljedråpen – eller lede an i den grønne energitransisjonen?

Fornybart i skyggen av fossil dominans

Syv år etter at Statoil ble til Equinor – et navneskifte ment å signalisere overgangen til et bredt energiselskap – utgjør fornybar energi fortsatt bare en minimal andel av selskapets totale energiproduksjon.

I 2024 produserte Equinor om lag 2,1 millioner fat oljeekvivalenter per dag (mfoe/dag), hvorav 67 prosent kom fra norsk sokkel. Produksjonen av olje og gass har ligget på omtrent samme nivå siden 2018.  

Når det gjelder fornybar kraftproduksjon, leverte Equinor i 2024 2,94 TWh strøm til nettet og eget forbruk – en økning på 50 prosent fra året før. Equinors fornybare kraftproduksjon er nå omtrent 1 TWh høyere enn den fossile kraftproduksjonen (1,98 TWh).

Av Equinors samlede fornybarproduksjon utgjorde egenprodusert kraft 2,8 TWh, hvorav 1,56 TWh kom fra havvind. Havvindparkene med størst produksjon var Dudgeon og Sheringham Shoal i Storbritannia, samt Arkona i Tyskland.

Økningen i Equinors fornybare kraftproduksjon fra 2023 til 2024 skyldes i hovedsak ny landbasert fornybarproduksjon i Brasil og Polen.

I norsk kraftsammenheng er Equinor nå en middels stor fornybarprodusent – noe større enn Sunnhordland Kraftlag, men mindre enn Nord-Trøndelag Elektrisitetsverk.

For å sammenligne størrelsen på den fornybare aktiviteten med den fossile, omregner Equinor produksjonstallene til en felles enhet – terajoule (TJ) – i sin . Av en samlet energiproduksjon på 4,33 millioner TJ i 2024, kom 27 409 TJ fra fornybare kilder (vind og sol levert inn på nettet). Det tilsvarer en fossilandel på 99,4 prosent. 

Forventer vekst både i fossilt og fornybart 

Equinors installerte fornybarkapasitet har økt fra 0,6 GW i 2018 til 1,0 GW i 2024. Legger man til prosjekter under utvikling, er selskapets fornybarkapasitet på 7 GW (inkludert eierskapet i Ørsted og Scatec). I selskapets oppdaterte energiomstillingsplan, er det tidligere målet om å nå 12–16 GW innen 2030 redusert til 10–12 GW.  

Samtidig forventer Equinor at olje- og gassproduksjonen vil øke de neste årene og at selskapet i 2030 vil produsere 2,2 millioner fat oljeekvivalenter per dag (mfoe/dag).

0,6 prosent av Equinors energiproduksjon er fornybar

Equinors energiproduksjon i 2024 fordelt på fossile og fornybare kilder, målt i Terajoule (TJ). Hvert oljefat representerer 10 000 TJ.

Equinor investerer fortsatt mest i fossil energi

Kun 16 av 100 investeringskroner gikk til fornybar energi og lavkarbonløsninger i 2024. Samtidig skrotet Equinor målet om å øke andelen grønne investeringer til 50 prosent innen 2030.

Ingen andre norske selskaper er i nærheten av å ha samme økonomiske muskler som Equinor. I første halvår 2025 hadde selskapet et justert resultat (adjusted net income) på 3,46 milliarder dollar – rundt 70 prosent høyere enn resultatet til DNB, selskapet med nest høyest markedsverdi på Oslo Børs etter Equinor. 

Den sterke kontantstrømmen fra olje- og gassvirksomheten – som fortsatt ligger vesentlig over nivået fra årene før Ukraina-krigen – gjør det mulig for Equinor å bruke store beløp på nye investeringer.  

I 2024 beløp Equinors bruttoinvesteringer seg til 16,1 milliarder dollar. Av dette gikk 2,6 milliarder dollar – eller 16 prosent av de samlede investeringene – til det Equinor kaller fornybar energi og lavkarbonløsninger. Det er en nedgang fra 20 prosent året før. Over 13 milliarder dollar ble investert i olje og gass.

Bruttoinvesteringene omfatter både prosjekter Equinor utvikler selv eller deltar i som partner, samt oppkjøp av selskaper. Derimot holdes rene finansielle investeringer utenfor. Da Equinor i 2024 kjøpte Ørsted-aksjer for 2,5 milliarder dollar og sikret seg en eierandel på 10 prosent, ble dette derfor ikke regnet som en del av investeringsbudsjettet. Hadde transaksjonen vært inkludert, ville den «grønne» andelen av investeringene økt til 27 prosent.

Equinor spesifiserer ikke i årsrapporten hvilke prosjekter som til sammen utgjør de 2,6 milliardene dollar innen fornybar energi og lavkarbonløsninger. Selskapet opplyser imidlertid i årsrapporten for 2024 at om lag 90 prosent av investeringene gikk til fornybar energi. Det betyr at kun en liten andel er rettet mot lavkarbonløsninger som karbonfangst og -lagring (CCS) og hydrogen.

Elektrifisering kutter utslipp

Equinor har redusert utslippene fra produksjon med over 4 millioner tonn CO₂-ekvivalenter siden 2018. Elektrifisering er hovedgrepet.

Utslippene fra Equinors egenopererte anlegg og installasjoner (scope 1 og 2) var i 2024 på 11 millioner tonn CO₂-ekvivalenter, hvorav 10,2 millioner tonn kom fra norsk sokkel. Siden 2015 er disse produksjonsutslippene redusert med 34 prosent. Målet er å halvere dem innen 2030 – hvor 90 prosent av utslippskuttene skal komme fra absolutte reduksjoner i egen virksomhet. Equinor rapporterer at de er til å nå dette målet. Full og delvis elektrifisering av sokkelen i Norge er det viktigste tiltaket.  

Produksjonsutslippene utgjør imidlertid bare en liten del av selskapets totale klimapåvirkning. De største utslippene (scope 3) skjer når oljen og gassen Equinor produserer, brennes av sluttbrukere – i biler, fabrikker eller kraftverk. I 2024 var disse utslippene på 251 millioner tonn CO₂-ekvivalenter, én million tonn mer enn året før.

Equinor har satt seg et netto null-mål for 2050 som omfatter utslipp i scope 1, 2 og 3. Målet innebærer imidlertid ikke at de faktiske utslippene skal ned til null, men at selskapets netto karbonintensitet skal gå til null. Målet defineres slik:

Klimagassutslipp (scope 1, 2 og 3) + CO₂-lagring (CCS) + markedsordninger (kvotekjøp) / total energiproduksjon (både fossil og fornybar)

På vei mot netto null karbonintensitet innen 2050 har Equinor satt delmål om å redusere karbonintensiteten med 15–20 prosent innen 2030 og 30–40 prosent innen 2035, sammenlignet med 2019. Disse målene ble justert ned i energiomstillingsplanen fra 2025 (tidligere 20 og 40 prosent). Ved utgangen av 2024 var karbonintensiteten redusert med 2 prosent.

Et klimamål som Equinor derimot ser ut til å nå før tiden, er målet om å redusere CO₂-intensiteten i oppstrømsvirksomheten. I 2024 hadde Equinor-produsert olje og gass et utslippsgjennomsnitt på 6,2 kg CO₂ per fat oljeekvivalenter. Målet for 2025 er 7,0 kg.

Mindre grønn energimiks i 2030 enn tidligere antatt

Da Anders Opedal tok over som konsernsjef i 2020, fikk han i oppdrag å omstille Equinor til et bredt energiselskap. Foreløpig går denne omstillingen sakte.

Da Norsk klimastiftelse ga ut rapporten høsten 2023, anslo vi at fornybarandelen av Equinors samlede energiproduksjon ville øke fra 0,4 prosent i 2022 til mellom 7 og 12 prosent i 2030. Beregningen bygde på en forutsetning om at selskapet ville utvikle 12–16 GW fornybar kapasitet – tilsvarende en årlig produksjon på 35–60 TWh – samtidig som produksjonen av olje og gass ble holdt rundt to millioner fat oljeekvivalenter per dag (mfoe/dag).

Siden den gang har Equinor nedjustert ambisjonene for fornybar energi, fra minst 12 GW installert kapasitet innen 2030 til maksimalt 12 GW. Samtidig er anslaget for olje- og gassproduksjon justert opp, fra 2,0 til 2,2 mfoe/dag.

Resultatet er at Equinors produksjonsmiks i 2030 trolig blir mindre grønn enn vi så for oss for bare to år siden.

Dersom vi legger til grunn samme kapasitetsfaktor (33–43 prosent) for 10–12 GW som i beregningen for 12–16 GW, og samtidig øker olje- og gassproduksjonen til 2,2 mfoe/dag, vil fornybar energi – i tråd med den justerte energiomstillingsplanen fra 2025 – utgjøre om lag 6–9 prosent av Equinors samlede energiproduksjon i 2030.

Equinors framtid er først og fremst fossil – hva gjør staten?

Staten har mange muligheter: Selge seg helt eller delvis ut av Equinor, ta større utbytte, splitte opp selskapet i en fossil og fornybar del, og selge den internasjonale delen. Klimarisiko og stort behov for omstilling bør føre til ny diskusjon.

Når historien en gang skal skrives om hvilke selskaper og aktører som bidro sterkt til at verden klarte å begrense klimakrisen, vil Equinor neppe komme særlig høyt opp på listen, slik det ser ut nå.

• Equinors omstilling går sakte – investeringene dreies mye saktere mot fornybar energi enn Parisavtalen legger opp til.
• Equinor investerer fortsatt store beløp i å øke produksjonen av olje og gass, også utenfor Norges grenser.

I klimakrisens og energiomstillingens tid kunne selskapet valgt en retning som harmonerte bedre med Paris-målene og klimautfordringen. Men Equinor er, og vil være i lang tid framover være, et fossilt selskap med fornybar energi som bigeskjeft.

Også i 2025 går selskapets framtidsplaner først og fremst ut på å pumpe opp mest mulig olje og gass – og mer olje enn før – verden over. Equinor sliter med å omstille seg i tråd med mandatet Anders Opedal fikk da han overtok som konsernsjef i november 2020, formulert slik av styreleder Jon Erik Reinhardsen i en pressemelding:

«Styrets mandat til Anders er å akselerere Equinors utvikling som et bredt energiselskap, og å øke verdiskapingen for våre aksjonærer gjennom energitransisjonen.»

Det skal med en gang sies at det heller ikke for Equinor bare har vært noen «rød løper». Equinor kan for eksempel ikke lastes for at Donald Trump har gjort et lovende amerikansk fornybarmarked om til noe nær en slagmark.

Men Equinor har selv valgt å satse særlig tungt i én fornybar løsning, havvind, som innebærer tidkrevende prosesser og stor risiko. Havvind er særlig eksponert for politikkens iboende regulatoriske usikkerhet. Det sier seg selv at det ikke bare er å kaste seg rundt «over natten» å søke nye prosjekter når planlagte prosjekter strander.

Men er det slik at målet om å «akselerere Equinors utvikling som et bredt energiselskap» følges opp?

I september 2025 skrev E24: «Equinor vil lete mer og produsere olje og gass lengst mulig, selv om verden har funnet mer enn det som kan forbrennes.»

I samme sak uttalte Equinors finansdirektør Torgrim Reitan:

«Ja, det kan være at noe olje på ett eller annet tidspunkt skal ligge igjen. Men vår intensjon er at ingen olje skal ligge igjen på norsk sokkel.» 

Equinor planlegger fremdeles å pløye mesteparten av investeringsbudsjettet inn i fossil energi som ikke kan brennes om verden skal nå klimamålene. Ifølge Reitan er dette «et av de store dilemmaene» selskapet står overfor.

Equinor planlegger fossil vekst – fem år etter at Opedal tok over

I 2018 kom «Net zero»-rapporten fra Det internasjonale energibyrået (IEA) som konkluderte slik:

• Det trengs massiv opptrapping av investeringene i fornybar energi, for å øke tilbudet av energitjenester uten utslipp.
• Det trengs ikke investeringer i ny produksjon av fossil energi, men investeringer i eksisterende felt er nødvendig.

IEA gjentok dette budskapet høsten 2025, men presiserte at det som ikke trengs om verden skal holde 1,5-gradermålet levende er nye olje- og gassfelt med lang ledetid.

Fra 2018 til 2024 har Equinors fornybarkapasitet bare økt med 0,4 GW – til 1,0 GW. I februar 2025 informerte Opedal om at selskapet senket sitt mål for fornybar kraftproduksjon for 2030 fra 12–16 GW til 10–12 GW. 

Samtidig vil Equinor øke olje- og gassproduksjonen fram til 2030. I 2024 produserte selskapet rundt regnet 2,1 millioner fat oljeekvivalenter (olje og gass) per dag (mfoe/dag). Dette tallet skal opp til 2,2 millioner fat oljeekvivalenter per dag (mfoe/dag) i 2030.

Mye av dette skal produseres andre steder enn på norsk sokkel. 16. oktober 2025 hadde DN et intervju med konsernsjef Anders Opedal. Han snakket om det nylig åpnede feltet Bacalhau i Brasil:

«Det har høy produksjon, lang levetid og er en bærebjelke i veksten for vår internasjonale virksomhet. Målet er å øke fri kontantstrøm fra de internasjonale prosjektene til over fem milliarder dollar innen 2030, og Bacalhau er helt sentralt i det.»

Opedal snakker altså fremdeles om vekst i den internasjonale fossile virksomheten. Det ser ut som om Equinors ambisjoner er å skvise ut mest mulig fossil energi så lenge det finnes olje og kjøpere.

Leter fremdeles i mange land

23. september 2025 ga det internasjonale, anerkjente forskningsinstituttet The Stockholm Environment Institute (SEI) ut sin Production Gap Report. Fra rapporten skrev E24:

«I 2030 legger regjeringer globalt opp til å produsere rundt 120 prosent mer fossil energi enn det som vil være i tråd med 1,5-gradersmålet.»

Likevel vil Equinor fortsette å lete etter olje og gass mange steder i verden. Ifølge årsrapporten for 2024 har selskapet letevirksomhet i Norge, Brasil, Storbritannia, USA, Angola, Algerie, Canada og Tanzania. To lete-land fases ut: Surinam og Aserbajdsjan.  

Ifølge årsrapporten for 2024 brukte Equinor 1 185 milliarder dollar på å lete etter ny olje og gass i fjor. 

Når verden allerede har funnet mer olje og gass enn det som kan forbrennes innenfor Paris-målene, bør norske politikere spørre seg:

Er det virkelig i statens interesse at Equinor bruker overskudd fra norsk sokkel som risikokapital til å lete etter mer olje og gass i andre deler av verden?

Staten har forventninger – på papiret

Gjennom Parisavtalens artikkel 2C har Norge forpliktet seg til å:

«gjøre finansstrømmene forenlige med en bane mot lavutslippsutvikling og klimarobust utvikling».

Når Equinors strategi er å vokse i det fossile og bruke det meste av sin investeringskapital på fossile prosjekter, er det vanskelig å konkludere med noe annet enn at dette kolliderer med Parisavtalens krav om at finansstrømmene skal gå i klimariktig retning.

Det er også tvilsomt om selskapet forholder seg til majoritetsaksjonærens – regjeringens – klimaforventninger til selskaper staten er eier i. I Eierskapsmeldingen – Stortingsmelding nummer 6 (2022–2023) – uttrykker staten sine forventninger slik:

«Når det gjelder klima forventer staten blant annet at selskapene setter mål og iverksetter tiltak for reduksjon i klimagassutslipp på kort og lang sikt i tråd med Parisavtalens mål om å begrense temperaturøkningen som innebærer at verdens utslipp av CO₂ skal ned til netto null i 2050, og rapporterer om måloppnåelse.»

Men når det gjelder planene om videre leting både i Norge og internasjonalt, er disse neppe «i tråd med Parisavtalens mål om å begrense temperaturøkningen som innebærer at verdens utslipp av CO₂ skal ned til netto null i 2050».

Selskapet mangler troverdige planer for både egne utslipp og utslippene som oppstår når oljen og gassen de selger brukes, mener flere aksjonærer som er misfornøyde med selskapets klimaplaner.

Men når det kommer til oljenæringens klimamål og omstilling har staten vist seg å være en pragmatisk eier – og forvalter.

Energiminister Terje Aasland tar veldig lett på at den norske oljenæringen ikke ser ut til å nå målet om 50 prosent utslippskutt til 2030, selv om det var et krav som ble stilt i forbindelse med oljeskattepakken. I statsbudsjettet for 2026 kommer det frem at oljebransjen antagelig ikke klarer å kutte mer enn 35 prosent av CO₂-utslippene sine innen 2030. Men også anslagene på ca. 35 prosents kutt står i fare, ikke minst fordi Equinor har droppet to elektrifiseringsprosjekt som selskapet mente ble for dyre. 17. oktober 2025 sa energiminister Aasland til TU at dette var en klok realitetsorientering av Equinor. Han la til:

«Vi når måla litt senere enn først antatt. Men jeg mener det er til å leve med.»

Equinor og Offshore Norge har i mange år argumentert for elektrifisering og strenge klimakrav.

I statsbudsjettet for 2026 ser det også ut til at regjeringen er i ferd med å forberede lettelser i klimakravene overfor petroleumsnæringen, blant annet ved å unnta sokkelen for opptrapping av CO₂-avgiften.

Noen eiere reagerer sterkt – vurderer salg

Godt og vel 97 prosent av Equinors eiere stemte for selskapets nye omstillingsplan da den ble lagt fram for generalforsamlingen i mai 2025, det inkluderer staten med sine 67 prosent av aksjene og Folketrygdfondet med sine rundt 4 prosent.

Men ikke alle eiere er like avslappet som staten. I forkant av generalforsamlingen hadde Finanswatch et intervju med Arild Skedsmo, senioranalytiker for ansvarlige investeringer i KLP Asset management. Han sa:

«Equinor har lagt frem sin energiomstillingsplan for rådgivende avstemning på generalforsamling. Planen er ikke i tråd med hva vi i KLP forventer av selskapers klimaomstilling. KLP vil derfor stemme mot planen. Vi har også kommentert på planen og vår holdning direkte til selskapets styre og ledelse.»

Ifølge Finanswatch var KLPs viktigste ankepunkt «at det mangler en plan for hvordan Equinor skal redusere de samlede utslippene i scope 1, 2 og 3».

I brevet til Equinor skrev KLP at de vurderer planen for å være et steg tilbake i selskapets ambisjon for klimaomstilling, og viste til at «de fleste olje- og gasselskaper allerede har gjort investeringer som sikrer produksjon på dagens nivå godt inn i neste tiår. Vi står ikke overfor en umiddelbar fare for energimangel, utfordringen er at vi er sent ute med omstillingen.»

I april 2025 skrev nettstedet European Pensions:

«Nordiske pensjonsfond oppfordrer Equinor til å ta tak i motsetningen mellom klimastrategi og aksjonærenes forventninger.»

Artikkelen gjaldt blant andre danske Sampension. Det var særlig Equinors planer om å øke produksjonen av olje og gass i de kommende årene, som i nye felt i USA og Brasil, danskene reagerte på.

Leder for miljø, sosiale forhold og styring i Sampension, Jacob Ehlerth Jørgensen, mente at Equinor med sin nye strategi senker de grønne ambisjonene og øker de fossile. Han pekte særlig på det at Equinor rettferdiggjør sin fossile virksomhet i nye internasjonale felt med behovet for forsyningssikkerhet. Han uttalte:

 «Og når det gjelder fossile energiselskaper som Equinor, har vi satt en frist som betyr at selskapene – senest når de rapporterer for 2025 – må ha en klimastrategi som er i harmoni med Parisavtalen. Hvis dette ikke er tilfelle, vil vi revurdere investeringen vår.»

Et annet dansk pensjonsfond, Danica Pension, valgte i september 2025 å ekskludere Equinor. Fondet forvalter godt over 400 milliarder danske kroner på vegne av 750 000 dansker. Nicolai Johnsen, Danicas pressesjef, forklarte til Danwatch:

«Samlet sett etterlever ikke selskapet våre kriterier for en realistisk omstillingsplan.»

Faksimiler fra FinansWatch mai 2025 og E24 september 2025.

Risiko for søksmål

I årene rundt 2050, når verdens utslipp av klimagasser skal være netto null, vil også konsekvensene av klimaendringene være mer dramatiske for mange enkeltmennesker og lokalsamfunn.

Günther Thallinger i den tyske forsikringsgiganten Allianz beskrev nylig hva som kan vente oss dersom vi ikke får opp farten og skalaen i omstillingen bort fra fossil energi: En voldsom og global forsikringskrise som truer hele det kapitalistiske systemet.

Også denne virkeligheten må legges til grunn når et oljeselskap som Equinor – og selskapets eiere – skal prioritere om det skal investeres i mer fornybar energi, mer fossil energi – eller alternativt: gis høyere utbytte.

Når problemer og kriser oppstår letes det etter syndebukker. Ansvaret for å ha påført verden klimakrisen kan fossile selskaper ikke løpe fra, heller ikke Equinor.  Hvem skal betale for skadene av klimaendringene når de blir flere, større og dyrere?

I mai skrev NRK om ny forskning utført av forskere ved Stanford og Dartmouth, publisert i tidsskriftet Nature, som viste at de totale utslippene av klimagasser fra 111 av verdens største fossilselskaper har kostet verden 290 000 milliarder kroner fra 1991 til 2020».

NRK gikk et skritt videre og ba forskerne regne ut Equinors andel av kostnadene. Disse viste at Equinors olje og gass har ført til 2261 milliarder kroner i klimaskader. Forskerne hadde bare tatt med «økonomiske tap knyttet til ekstremvarme som en følge av global oppvarming, i perioden 1991–2020», skrev NRK.

Klimaforsker Bjørn Samset ved CICERO Senter for klimaforskning sa til NRK at forskerne har basert seg på det beste vi har av kunnskap:

«Metoden de har brukt er troverdig og klar, og de har en fin årsaks-/virkningssammenheng som det nok ikke er noen særlig tvil om.»

Equinors pressetalsperson, Ola Morten Aanestad, kommenterte med at «selskapet ikke ser det som konstruktivt å gjøre Equinor juridisk ansvarlig for klimaskader».

Nei, Equinor gjør nok ikke det. Men om noen velger å gå til sak mot Equinor, og be om erstatning, er det ikke selskapet som bestemmer. Det pågår mange klimasøksmål rundt om i verden.

Hvem skal dekke kostnadene ved skadene? For hvert år som går vil dette bli viktigere spørsmål.

I lys av dette er Equinors planlagte investeringer i nye fossile prosjekter i Norge og verden et veddemål mot klimamålene og en «søknad» om å bli et tydeligere mål for framtidige klimasøksmål.

Ansvarsrisikoen økte sommeren 2025, da Den internasjonale domstolen (ICJ) i Haag kom med en rådgivende uttalelse om staters klimaansvar. ICJ sier at stater er juridisk forpliktet til å jobbe for å ta vare på klimasystemet, og stater som ikke gjør jobben sin, kan holdes rettslig ansvarlig. Uttalelsen fra ICJ åpner for at land som rammes hardt av klimaendringer kan saksøke stater som har et særlig ansvar for dem. I paragraf 427 i uttalelsen står det følgende, som er relevant for Norge både som stat og som eier av Equinor:

«En stats unnlatelse av å treffe passende tiltak for å beskytte klimasystemet mot klimagassutslipp – herunder gjennom produksjon av fossilt brensel, forbruk av fossilt brensel, tildeling av lisenser for leting etter fossilt brensel eller ytelse av subsidier til fossilt brensel – kan utgjøre en internasjonalt ulovlig handling som kan tilskrives den staten.» (vår oversettelse)

Staten – eller du og jeg – eier mer enn 70 prosent av Equinor, om vi legger til Folketrygdfondets aksjer. Hvilke valg har vi? Hvilke valg kan staten som eier av Equinor ta på vegne av oss alle?

Mange viktige spørsmål

Norge er fremdeles en oljenasjon, tungt lastet med eiendeler og verdier som får mindre relevans den dagen energiomstillingen biter kraftigere fra seg.

Det er ikke tvil om at fossil energi vil falle i verdi når klimagassutslippene for alvor faller og energitjenester som transport og oppvarming leveres utslippsfritt.

Å eie så mye i det fossile, når det bare er 25 år til Paris-målene skal være nådd, er et stort ansvar. Med kunnskapen om Equinors disposisjoner og klimakrisen og omstillingen som bakteppe melder viktige spørsmål seg som bør diskuteres kunnskapsbasert, grundig og mye mer i det offentlige rom:

Bør staten fortsatt være så tungt investert i det fossile når vi vet at olje- og gassnæringen ikke har framtiden på sin side? Hvis ikke: Hva bør staten gjøre med eierskapet i Equinor?

Fordi Equinor er så stort og dominerende, og fordi selskapet fortsatt først og fremst er fossilt, bør det politiske Norge ha en bred og omfattende debatt om Equinors plass og rolle, og om hvordan staten skal opptre som eier.

I de neste avsnittene skal vi belyse noen alternativer for eierskapet i Equinor som ikke representerer «business as usual»:

Alternativ 1: Staten kan selge alle sine aksjer i Equinor

Å etablere Statoil i 1972 var en politisk genistrek som sikret statens rolle og styring i utviklingen av den norske petroleumsindustrien – i mer eller mindre hele verdikjeden. Alt skulle bygges opp. Mer enn 50 år etter er bildet snudd opp ned: I løpet av de neste tiårene må petroleumsnæringen bygges ned. Olje og gass vil over tid bli mye mindre viktig.

Men Equinor legger opp til at selskapet også de neste årene først og fremst vil være fossilt, der det fornybare fremdeles er en attåtnæring.

Dette innebærer finansiell klimarisiko. Norge er tungt eksponert i det fossile, ved å eie mulig leteareal på sokkelen, gjennom Statens direkte økonomiske engasjement (SDØE), ved å eie en rekke fossilaksjer som storinvestor i Oljefondet og ved at staten med sine 67 prosent av aksjene er majoritetsaksjonær i Equinor. Dessuten: Også Folketrygdfondet eier aksjer i Equinor, 4,1 prosent av selskapet i oktober 2025.

For å redusere eksponeringen i det fossile kan staten selge aksjene i Equinor. Hvis man anerkjenner behovet for diversifisering, kan salg av fossilaksjer være fornuftig risikostyring.

Ved å gradvis selge aksjene i Equinor minsker staten den finansielle risikoen det innebærer å være så tungt investert i en næring, og attpåtil en solnedgangsnæring.

Men like viktig: Det vil «rydde bordet» etter en lang periode der petroleumssektoren har vært dominerende, og gi et større rom for at andre næringer og annen verdiskaping kan bygge seg opp. Disse kommer vi til å trenge når oljen blir mindre viktig. Men fremdeles er det oljen som spiller førstefiolin i Norge.

Selvsagt må dette rigges over tid – i et tempo og på en måte som også ivaretar nasjonale sikkerhetshensyn og ordningene Equinor og staten har per i dag om for eksempel salg av SDØEs ressurser. 

En slik strategi vil frigjøre kapital, som for eksempel kan benyttes til å oppkapitalisere Norfund og Klimainvesteringsfondet – med de samme avkastningskravene som per i dag gjelder for disse. Eller til å sette av penger til forskning og utvikling av teknologier som kan bidra til omstilling – fortrinnsvis gjennom allerede etablerte strukturer.

Pengene kan også settes inn i Oljefondet som en ren finansiell øvelse, men da mister vi poenget med å investere i å dekke noe av verdens behov for raskest mulig investeringer i det grønne skiftet. 

Hvor mye penger frigjøres om staten selger alle sine aksjer? Per 23. oktober 2025 verdsettes Equinor til 634 milliarder kroner. Statens andel av dette – 67 prosent – vil utgjøre 425 milliarder kroner. En så stor del av aksjene må selges over tid, men 425 milliarder er en grei pekepinn. 

Selv om staten ikke lenger skulle eie Equinor, vil staten fremdeles få store inntekter fra olje og gass gjennom oljeskatteregimet. Utbyttet fra Equinor utgjør en liten andel av statens totale inntekter fra petroleumssektoren, selv om selve beløpet er stort. Det viser oversikten Statens netto kontantstrøm fra petroleumsvirksomheten, 1971-2024. (Se figur under.)

I 2024 utgjorde statens inntekter fra petroleumssektoren 750 milliarder kroner. 66,8 milliarder av dette var utbytte fra Equinor. Uten utbyttet fra Equinor ville inntektene ha vært 683,2 milliarder kroner i 2024.

Men i tillegg ville staten hatt inntekter fra pengene som stammet fra Equinor-aksjene, avhengig av hvor og hvordan de ble reinvestert.

Også inntekter fra sysselsetting og skatteinngang fra petroleumsrelatert industri- og tjenestevirksomhet en viktig del av statens og kommunenes inntekter. Den vil vi få så lenge det er aktivitet på norsk sokkel og i leverandørindustrien, selv om Equinor i sin helhet går over i private hender. Inntektene som stammer fra den fossile aktiviteten, vil uansett gå ned etter hvert som ressursene blir færre og etterspørselen minsker.

For aktiviteten på norsk sokkel vil staten fortsatt bestemme rammene og reguleringene knyttet til selskapets aktivitet i Norge, gjennom oljeskatteregimet, lisenser og øvrig petroleumspolitikk.

Statens netto kontantstrøm fra petroleumsvirksomheten

Kilde: norskpetroleum.no

Kilder

International Energy Agency (IEA). (2025). Global EV Outlook 2025

International Energy Agency (IEA). (2025). Global Energy Review 2025

Financial Times. (2025). (publisert 13.10.2025)

Llavero-Pasquina, M., Bontempi, A. Oil and gas industry’s marginal share of global renewable energy. Nat Sustain (2025). https://doi.org/10.1038/s41893-025-01647-0

Equinor. (2025). Energy Transition Plan 2022

Equinor. (2025). Energy Transition Plan 2025

Equinor. (2025). Net Carbon Intensity Methology Note 2025

Equinor. (2025). Annual Report 2024

Equinor. (2015-2023). Annual Reports Archive

Equinor. (2007-2025). Quarterly Results

Equinor. (2020). Pressmelding: Anders Opedal tar over som konsernsjef i Equinor 2. november 2020 (publisert 10.08.2020)

Equinor. (2025). Equinor Sustainability Data Hub (sist besøkt 28.10.2025)

Equinor. (2025). Second quarter Financial statements and review 2025

DNB Group. (2025). Second quarter and first half report 2025