Forord

Parisavtalen er en grunnplanke i internasjonal klimapolitikk, og i Norge er det bred politisk enighet om at vi skal bidra til at Parisavtalens mål oppnås.

Samtidig hevder flere politiske partier og andre aktører at norsk petroleumsvirksomhet kan videreutvikles innenfor rammen av Parisavtalen. De kan blant annet vise til Sokkeldirektoratet, som mener at alle deres tre scenarioer for olje- og gassutvinning mot 2050 «er i tråd med en vellykket oppfølging av Parisavtalen».

Påstanden om at norsk petroleumsvirksomhet er i tråd med Parisavtalen, brukes ofte som argument for fortsatt høy aktivitet på norsk sokkel. Nettopp derfor er det viktig å undersøke hvilket belegg som faktisk finnes. Dette fagnotatet viser at det er stor usikkerhet – og flere utfordringer – knyttet til vurderingen. Det er ikke mulig å trekke en eksakt grense for hva som er «innenfor» eller «utenfor» Parisavtalen, men ifølge forfatterne bak dette fagnotatet vil noen scenarioer for fremtidig norsk olje- og gassproduksjon mest sannsynlig være uforenlig med en verden som styrer mot 1,5 grader.

Fagnotatet er skrevet av seniorforskerne Ida Sognnæs og Glen Peters ved CICERO Senter for klimaforskning. Vi er svært takknemlige for at de to, som er anerkjente – og travle – eksperter, har tatt seg tid til å forklare materialet bak Paris-påstanden og gjennomføre denne analysen.

Vi håper notatet kan bidra til en åpen og ærlig debatt om forholdet mellom norsk petroleumsvirksomhet og Parisavtalen.

Bør planene for leteaktivitet strammes inn når det ikke lenger kan hevdes at omfattende petroleumsutvinning er i tråd med Parisavtalen? Vil noen politikere prioritere norsk olje og gass høyere enn Parisavtalen – og i så fall være åpne om det? Og hvilke konsekvenser kan det få for Norge om vi bevisst velger en kurs som bryter med Parisavtalens mål?

God lesning.

Bergen, 4. desember 2025

Lars-Henrik Paarup Michelsen
daglig leder, Norsk klimastiftelse

Ida Sognnæs er seniorforsker på CICERO senter for klimaforskning. Hun jobber med globale utslippsscenarioer og modellene bak. Sognnæs er spesielt interessert i hvordan ulike antagelser og usikkerhet påvirker resultatene av scenarioanalyse, og hvordan utslippsscenarioer kan brukes på en hensiktsmessig måte for å informere internasjonal og nasjonal klimapolitikk og beslutninger.

Glen Peters er seniorforsker ved CICERO Senter for klimaforskning. Han har bakgrunn fra matematikk og fysikk, og har forsket på klimaet i over 20 år. Forskningen hans dekker trender og drivere for klimagassutslipp, lands karbonsyklus, verifisering av utslippsdata, og utvikling av og bruk av utslippsscenarier. Peters er valgt ut til å være en av hovedforfatterne av delrapport 3 om utslippsreduksjon, opptak og virkemidler i FNs klimapanels kommende hovedrapport (AR7).

Motivasjon og innledning

Det blir ofte hevdet at fremtidsutsiktene for norsk olje- og gassvirksomhet frem mot 2050 er innenfor Parisavtalen. Slike utsagn handler ikke bare om utslipp fra produksjonen av norsk olje og gass – som er omfattet av Norges klimamål – men også om utslippene som følger når norsk olje og gass eksporteres til og brukes i andre land.

Disse påstandene er med på å legitimere fortsatt høye investeringer og leteaktivitet på norsk sokkel. Et viktig spørsmål er derfor om det er faglig belegg for dem.

Det er mange ulike kilder til klimagassutslipp globalt. I tillegg til olje og gass, bidrar også forbrenning av kull, arealbruksendringer, og andre klimagassutslipp til global oppvarming. Spørsmålet om hvor mye olje og gass som er i tråd med Parisavtalen, handler derfor om hvem som skal fortsette å slippe ut, hva, hvor og når.

En sentral kilde for påstandene om at fremtidig norsk olje- og gassproduksjon er i tråd med Parisavtalen, er Sokkeldirektoratet. Siden 2022 har Sokkeldirektoratet annet hvert år publisert en ressursrapport med tre mulighetsbilder for produksjonen av olje og gass på norsk sokkel frem mot 2050. I den siste ressursrapporten, fra 2024, vises alle de tre mulighetsbildene – Høy, Basis og Lav – en nedgang i produksjonen, der hastigheten på nedgangen varierer basert på antagelser om leteaktivitet, funn og teknologiutvikling (Figur 1). Mens det høye mulighetsbildet tegner en fremtid der høy leteaktivitet, mange funn, teknologiutvikling og investeringer øker produksjonen, tegner det lave mulighetsbildet en fremtid der lav leteaktivitet, få funn og lave investeringer fører til en rask nedbygging av petroleumsvirksomheten. Men også i det lave bildet bidrar sektoren til stor verdiskapning.

Sokkeldirektoratet påpeker at det er stor usikkerhet knyttet til fremtidig produksjon, og at ingen av mulighetsbildene er prognoser. Likevel viser bildene hvordan produksjonen på norsk sokkel påvirkes av ulike valg, inkludert investeringer og leteaktivitet, som igjen påvirkes av politiske beslutninger. Ved flere tidligere anledninger har man klart å utsette det forventede fallet i norsk olje- og gassproduksjon. Dette er også den uttalte ambisjonen, både til Equinor (E24, 2025) og Energidepartementet (Alltinget, 2025), i dag[1].

Figur 1

Tre mulighetsbilder for produksjonsutvikling for total produksjon av olje og gass på norsk sokkel 2025–2050. Gjengitt fra Sokkeldirektoratet (2024).

I ressursrapporten fra 2024 skriver Sokkeldirektoratet at en «reduksjon i produksjonen på norsk sokkel i de tre mulighetsbildene er innenfor intervallet for det globale fallet i olje- og gassproduksjon som FNs klimapanel og IEA har anslått at er i tråd med en vellykket oppfølging av Parisavtalen.»Lignende sammenligninger er også å finne i Perspektivmeldingen (2024). Dette tolkes som at norsk olje- og gassproduksjon er i tråd med Parisavtalen, selv med høye investeringer og fortsatt høy leteaktivitet.

I dette notatet vil vi forsøke å svare på tre spørsmål:

1. Hva innebærer en «vellykket oppfølging av Parisavtalen»? 
2. I hvor stor grad er fallet i norsk produksjon av olje og gass i tråd med det globale fallet i scenarioer fra FNs klimapanel og det Internasjonale Energibyrået (IEA)? 
3. Er det globale fallet i olje og gass i scenarioene fra FNs klimapanel og IEA ensbetydende med en vellykket oppfølging av Parisavtalen? 

For å kunne svare på disse spørsmålene trenger vi å vite blant annet:

• Hva Parisavtalen sier
• Hva scenarioene fra FNs klimapanel og IEA viser, og hva de ikke viser
• Sentrale scenarioantagelser og konsekvenser av disse

Over 90 prosent av utslippene forbundet med norsk olje og gass kommer når oljen og gassen brukes, ikke når den produseres. Likevel er Norge, innenfor Parisavtalen, kun ansvarlig for utslippene forbundet med produksjonen (i tillegg til det som brukes innenfor Norges landegrenser). Siden nesten all oljen og gassen produsert i Norge brukes i andre land, er det i prinsippet mulig for Norge å føre en politikk der utslippene fra norsk olje og gass er i tråd med Norges klimamål, samtidig som den samme oljen og gassen bidrar til at verden som helhet ikke når sine klimamål.

Spørsmålet det svares på i dette notatet er ikke om det er sannsynlig at verden kommer til å klare 1,5-gradersmålet. Spørsmålet er heller ikke hva Norges egne klimamål betyr for olje- og gassektoren. Spørsmålet er om nivået på olje og gass i mulighetsbildene fra Sokkeldirektoratet kan sies å være i tråd med en vellykket global oppfølging av Parisavtalen, slik det ofte hevdes.

Hva sier Parisavtalen?

Parisavtalen består av flere deler som til sammen gir et juridisk bindende rammeverk for partene som har signert avtalen. Per i dag (november 2025) har til sammen 195 parter, inkludert Norge, signert Parisavtalen.

En sentral del av Parisavtalen er det globale temperaturmålet, beskrevet i Artikkel 2.1. Ifølge dette målet skal partene «holde økningen i den globale gjennomsnittstemperaturen godt under 2 grader sammenliknet med førindustrielt nivå, og tilstrebe å begrense temperaturøkningen til 1,5 grader over førindustrielt nivå” (Parisavtalen, 2015). For å nå temperaturmålet skal partene ta sikte på å oppnå en balanse mellom menneskeskapte utslipp og opptak av klimagasser i andre halvdel av århundret (Artikkel 4), slik at utslippene når netto null.

Den internasjonale domstolen (ICJ) ga i juli 2025 en enstemmig rådgivende uttalelse der de slår fast at det er 1,5-gradersmålet som skal være gjeldende for ambisjonen, ikke 2 grader (ICJ, 2025).

Temperaturmålet alene sier imidlertid ingenting om hvem som skal kutte utslipp, når, og hvor mye. For å forstå hvordan temperaturmålet skal oppnås, må man derfor se til andre deler av Parisavtalen. Et sentralt prinsipp, beskrevet i Artikkel 2.2, sier at «iverksettelsen av denne avtalen skal gjenspeile rettferdighet og prinsippet om felles, men differensiert ansvar og respektive muligheter, sett i lys av ulike nasjonale omstendigheter» (Parisavtalen, 2015). Dette betyr at de globale utslippskuttene som må til for å nå temperaturmålet, skal fordeles på en rettferdig måte som tar hensyn til lands ulike kapasitet. I praksis betyr dette at land med høyere inntekt skal ta en større del av jobben enn land med lavere inntekt.

Konkrete utslippsmål i Parisavtalen bestemmes imidlertid av landene selv, gjennom såkalte nasjonalt fastsatte bidrag (NDC-er). Disse bidragene skal representere den høyeste mulige ambisjonen, og gjenspeile partenes felles, men differensierte ansvar (Artikkel 4).

En «vellykket oppfølging av Parisavtalen» innebærer dermed at det jobbes for å kutte utslipp i tråd med 1,5-gradersmålet, og at kuttene fordeles på en måte som gjenspeiler rettferdighet og ulike nasjonale omstendigheter.

Implikasjoner av temperaturmålet for globale utslipp

Enkelt forklart bestemmes den globale oppvarmingen av summen av klimagassutslipp fra ulike kilder – inkludert fossile brensler, sementproduksjon og arealbruk – minus summen av CO₂ som fjernes fra atmosfæren (karbonfjerning, også referert til som negative utslipp).

CO₂ er den viktigste klimagassen og mesteparten av verdens CO₂-utslipp stammer fra forbrenning av kull, olje og gass. Det er en tilnærmet lineær sammenheng mellom verdens kumulative CO₂-utslipp og den globale temperaturøkningen (Figur 2). For å stanse temperaturøkningen må verdens samlede CO₂-utslipp nå netto null (IPCC, 2022). Netto null betyr at alle gjenværende utslipp enten fanges og lagres før de når atmosfæren, eller kompenseres for med negative utslipp.

Figur 2

Sammenhengen mellom kumulative CO₂-utslipp og global temperaturøkning. Gjengitt fra FNs klimapanels synteserapport (IPCC, 2023).

Karbonfangst- og lagring (CCS) kan brukes til å fange CO₂ direkte fra store kilder, for eksempel til rensing av naturgass før salg, eller i tungindustri. Negative utslipp kan oppnås gjennom naturbaserte løsninger slik som skogplanting og arealbruksendringer, eller teknologiske løsninger slik som bioenergi med CCS eller direkte luftfangst (DAC).

Det er imidlertid stor usikkerhet og risiko knyttet til utviklingen både av CCS og karbonfjerning. Ingen av disse teknologiene eksisterer i stor skala i dag. De vil kunne spille en viktig rolle for å redusere eller kompensere for utslipp fra sektorer der disse ellers vil være vanskelige å fjerne (for eksempel sementproduksjon eller flytransport). Men CCS er forventet å spille en begrenset rolle når det gjelder utslipp fra for eksempel fossile kraftverk. Dette skyldes blant annet at det i dag er billigere å produsere ny elektrisitet med sol- eller vindkraft enn med gass- eller kullkraftverk med CCS.

Totalt sett vil CCS og negative utslipp sannsynligvis kun bidra til å fjerne en mindre del av dagens globale CO₂-utslipp. Dette betyr at mesteparten av utslippskuttene må komme fra reelle utslippskutt ved kilden, som igjen betyr kraftige kutt i bruken av fossile brensler.

Hvor mye mer CO₂ som kan slippes ut før vi overstiger ulike temperaturmål kan vises ved hjelp av det gjenværende karbonbudsjettet (Figur 3). Dersom dagens totale CO₂-utslipp på like over 40 GtCO₂ (medregnet utslipp fra arealbruk) holdes konstant, så vil 1,5-gradersbudsjettet overstiges i løpet av kun fire år.

Figur 3

Gjenværende karbonbudsjett for ulike grader oppvarming. Kilde: Global Carbon Project (2025).

Størsteparten av de globale fossile CO₂-utslippene (37 GtCO₂ per år) kommer fra kull (41 prosent), etterfulgt av olje (32 prosent) og gass (21 prosent) (Figur 4). En mindre andel (4 prosent) kommer fra produksjon av sement. Utover CO₂, som står for rundt tre fjerdedeler av de menneskeskapte klimagassutslippene, bidrar også metan (CH₄), lystgass (N₂O) og fluorgasser (F-gasser) til global oppvarming.

Figur 4

Fordeling av fossile CO₂-utslipp. Kilde: Global Carbon Project (2025).

Dersom verden skal klare temperaturmålet i Parisavtalen må bruken av kull, olje og gass reduseres kraftig til fordel for utslippsfrie energikilder og økt energieffektivisering. Men siden kull, olje og gass brukes til ulike formål, på ulike måter, i ulike deler av verden, er det i prinsippet mange måter kutt i fossile brensler kan fordeles på. Én måte å fordele kutt på er ved hjelp av globale utslippsscenarioer. Anslagene for det globale fallet i olje- og gassproduksjon fra FNs klimapanel og Det internasjonale energibyrået (IEA), som Sokkeldirektoratet refererer til, er basert nettopp på denne typen scenarioer.

Hva viser globale utslippsscenarioer?

Globale utslippsscenarioer gir et langsiktig og globalt bilde på sammenhengen mellom ulike teknologiske og økonomiske antagelser, klimapolitikk, klimagassutslipp, og global oppvarming. Ved å variere ulike forutsetninger og antagelser om klimapolitikk kan globale utslippsscenarioer brukes for å utforske mulige utslippsreduksjoner i tråd med ulike grader av global oppvarming. Dette er nyttig, ikke for å finne fasitsvar på hvordan klimamål skal nås, men for å forstå konsekvensene av ulike veivalg. For eksempel kan globale utslippsscenarioer brukes for å belyse hvordan kutt i ulike klimagassutslipp og bruk av CCS og karbonfjerning påvirker den nødvendige reduksjonen i fossil energi, innenfor et gitt karbonbudsjett.

Globale utslippsscenarioer genereres vanligvis av store komplekse modeller som kombinerer energisystemanalyse, økonomi, og klimavitenskap – såkalte Integrated Assessment Models[2] (IAMs) (integrerte vurderingsmodeller på norsk).

Fordelen med IAM-er er at de gir et samlet og detaljert bilde på mulige teknologiske og økonomiske baner i tråd med ulike temperaturmål. Dette gjør de ved å modellere hundrevis av variabler som til sammen beskriver et mulig utslippsscenario. Sentrale variabler inkluderer bruken av ulike energikilder til ulike formål (for eksempel kraftproduksjon og transport) og klimagassutslipp forbundet med dette, fordelt på ulike regioner. Andre variabler, inkludert bruken av karbonfangst og -lagring, endringer i arealbruk, og energipriser er også vanlige å ha med, selv om ulike IAM-er varierer i detaljnivå og hva de dekker.

Det er en tydelig sammenheng mellom globale, kumulative CO₂-utslipp og global oppvarming (Figur 2). Men med én gang man ser på fordelingen av utslipp, enten over tid (Figur 5), eller blant ulike sektorer og regioner, blir sammenhengen mellom utslipp og temperaturøkning mindre klar. Dette er fordi høyere utslipp på kort sikt kan kompenseres for med lavere utslipp på lang sikt, og fordi høyere utslipp i én bestemt sektor eller region kan kompenseres for med lavere utslipp i andre sektorer og regioner. Det er med andre ord mange måter å fordele utslippskutt på, og hvert utslippsscenario viser én bestemt måte.

Figur 5

Globale CO₂-utslipp fra energi og industri over tid i alle scenarioene som begrenser den globale oppvarmingen til 1,5 grader (med >50% sannsynlighet) uten midlertidig temperaturoverskridelse (de blå linjene) i FNs klimapanels siste hovedrapport, AR6 (IPCC, 2022).

En ulempe med IAM-er er at de mange komponentene gjør det vanskelig å få oversikt over hvilke antagelser som er avgjørende for resultatene. Dette betyr at det kan være vanskelig å vite hvorfor én IAM velger å redusere utslipp på én måte, mens en annen IAM velger en annen måte.

Utslippskuttene i en IAM avhenger blant annet av fremtidig befolkningsvekst, økonomisk vekst, teknologiutvikling, og andre økonomiske antagelser, for eksempel diskontering. Mange små forskjeller i antagelser, for eksempel for potensialet for CO₂-lagring, kostnader forbundet med fornybar elektrisitetsproduksjon, eller begrensninger på veksten i utslippsfrie teknologier, kan påvirke måten utslippene i en IAM kuttes på. Dette gjør at ulike IAM-er velger ulike måter å nå samme klimamål på. Mens noen IAM-er bruker store mengder bioenergi med CCS, bruker andre mer fornybar energi. Siden mange av antagelsene er svært usikre, er også modellresultatene usikre.

Likevel har de aller fleste IAM-er til felles at de fordeler utslippskutt på den måten som minimerer de globale kostnadene (eller maksimerer den globale nytten) av å nå klimamål. På denne måten viser IAM-er den globalt sett mest kostnadseffektive måten å nå klimamål på. Dette innebærer at utslipp kuttes der det er billigst, når det er billigst, innenfor rammen av det som anses som teknologisk og økonomisk mulig. Rettferdighet er normalt ikke tatt hensyn til. Det samme gjelder politisk og sosial gjennomførbarhet.

Dette gjelder også for de globale utslippsscenarioene som begrenser temperaturøkningen til 1,5 grader i FNs klimapanels siste hovedrapport, AR6 (IPCC, 2022). Global kostnadsminimering fører i disse scenarioene til en fordeling av utslippskutt der lav- og mellominntektsland betaler en høyere andel av BNP for å kutte utslipp enn det høyinntektsland gjør[3] (Bauer et al., 2020; Soergel et al., 2021). Dette følger av at kostnadsoptimale utslippsscenarioer forutsetter en internasjonal karbonpris som er lik for alle land.

Dette betyr at AR6-scenarioene fordeler kostnader og investeringer ved å nå klimamål på en måte som i utgangspunktet er urettferdig, og som legger en større relativ byrde på de landene som har minst kapasitet (Pachauri et al., 2022).

For at fordelingen av utslippskutt i AR6-scenarioene skal være i tråd med prinsippet om rettferdighet og felles, men differensiert ansvar som er nedfelt i Parisavtalen kreves det store finansielle overføringer (IPCC, 2022; Bauer et al., 2020; Pachauri et al., 2022). Slike overføringer kan i prinsippet brukes for å kompensere lav- og mellominntektsland for økte kostnader og investeringsbehov i disse landene. Nivået på internasjonal klimafinansiering er imidlertid langt unna det som kreves i dag (Pachauri et al., 2022). I mangel på tilstrekkelige overføringer vil en mer rettferdig fordeling i tråd med lands ulike kapasitet bety raskere kutt i høyinntektsland til fordel for mindre raske kutt i lav- og mellominntektsland, sammenlignet med det AR6-scenarioene viser (Bauer et al., 2020). Dette har, som vi vil se senere, også konsekvenser for hvor mye olje og gass det er rom for.

Oppsummert betyr dette at utslippskuttene som vises i AR6-scenarioene – som oppnår temperaturmålet uten å ta hensyn til prinsippet om rettferdighet og felles, men differensiert ansvar – ikke nødvendigvis tilsvarer en vellykket oppfølging av Parisavtalen.

Argumentet for at norsk olje og gass er i tråd med Parisavtalen

Sokkeldirektoratet (2024) baserer sitt utsagn om at produksjonen på norsk sokkel i de tre mulighetsbildene er innenfor intervallet for det globale fallet i olje- og gassproduksjonen «som FNs klimapanel og IEA har anslått at er i tråd med en vellykket oppfølging av Parisavtalen» på en offentlig utredning publisert året før, NOU 2023:30 (Finansdepartementet, 2023). Denne NOU-en refererer igjen spesifikt til det globale fallet i olje og gass i scenarioene fra IEA (IEA, 2023) og fra AR6 (IPCC, 2023) som når 1,5 grader:

«I disse analysene [scenarioene til FNs klimapanel (IPCC, 2023) og IEA (2023)] faller global oljeproduksjon i 2050 med 35–75 pst. fra dagens nivå og gassproduksjonen med 20–70 pst. Medianen av 1,5-gradersscenarioene (uten midlertidig overskridelse i 2050) i siste hovedrapport fra FNs klimapanel gir en nedgang på 60 pst. for olje og 45 pst. for gass. Det er betydelig usikkerhet knyttet [til] anslagene, blant annet knyttet til omfanget av karbonfangst og -lagring. Oljedirektoratets anslag om en reduksjon i produksjonen på norsk sokkel på 66 pst. frem til 2050, med alternative baner med en reduksjon på hhv. 49 pst. og 97 pst., er dermed innenfor intervallet for det globale fallet i olje- og gassproduksjon som FNs klimapanel og IEA har anslått at er i tråd med en vellykket oppfølging av Parisavtalen. Det må imidlertid understrekes at det er stor usikkerhet om klimaendringene og klimapolitikken fremover, og dermed stor usikkerhet om hva dette kan innebære for fremtidig produksjon av olje og gass».

(Finansdepartementet, 2023, utheving lagt til)

Det at reduksjonen i produksjonen på norsk sokkel er innenfor intervallet for det globale fallet som FNs klimapanel og IEA «har anslått at er i tråd med en vellykket oppfølging av Parisavtalen» tolkes som at reduksjonen på norsk sokkel også er i tråd med en vellykket oppfølging av Parisavtalen. Men for at dette skal stemme må flere premisser innfris.

For det første må fallet i de tre mulighetsbildene faktisk samsvare med fallet i anslagene fra FNs klimapanel og IEA.

For det andre må det globale fallet i 1,5-graderscenarioene fra FNs klimapanel og IEA være i tråd med en vellykket oppfølging av Parisavtalen. Vi har allerede sett at utslippskuttene i disse scenarioene ikke nødvendigvis oppfyller Parisavtalen, da de ikke tar hensyn til prinsippet om felles, men differensiert ansvar.

For det tredje så må det være en tydelig sammenheng mellom det globale fallet i olje og gass og temperaturmål. Dersom det samme fallet kan knyttes til flere temperaturmål betyr det langt mindre å hevde at man «ligger innenfor intervallet».

Disse tre premissene blir belyst i avsnittene som følger. Vi begynner med å se nærmere på hvordan fallet i olje og gass i de tre mulighetsbildene forholder seg til fallet i scenarioene fra AR6 (IPCC, 2022) og IEA (2023).

Hva viser 1,5-graderscenarioer fra FNs klimapanel og IEA?

Figur 6 viser den globale bruken av olje og gass i alle de ulike scenarioene som begrenser temperaturen til 1,5 grader uten midlertidige temperaturoverskridelser i AR6 (alle de blå linjene) og i IEA (den grønne linjen). Generelt viser 1,5-gradersscenarioene fra AR6 og IEA en betydelig reduksjon i den globale bruken av både olje og gass de neste tiårene. Men scenarioene viser også svært stor variasjon, spesielt i bruken av gass. Dette skyldes variasjon i en lang rekke antagelser, og usikkerhet knyttet til fremtidig teknologisk utvikling og kostnader. AR6-scenarioene med mye gass bruker generelt også mye CCS, inkludert gasskraft med CCS. Bruken av gass uten CCS er betydelig lavere enn det som er vist i Figur 6.

Figur 6

Olje og gass i alle 1,5-graderscenarioene fra FNs klimapanel (de blå linjene) (IPCC, 2022) og fra IEA (den grønne linjen) (IEA, 2023). Den blå stiplede linjen viser medianscenarioet fra AR6. Den sorte stiplede linjen viser historiske data. Produksjonsfallet i de tre mulighetsbildene (Høy, Basis, Lav) fra Sokkeldirektoratet (2024) er vist i 2050.

Hvert 1,5-graderscenario tilsvarer en bestemt bane for olje, for gass, og for alle andre utslippskilder. Siden det er de totale CO₂-utslippene (Figur 5) som bestemmer temperaturøkningen, kan man ikke velge én bane for gass uavhengig av baner for olje og andre kilder. Mer av én fossil energikilde betyr mindre plass til andre, med mindre de ekstra CO₂-utslippene kompenseres for med CCS, negative utslipp, eller kutt i andre klimagassutslipp. Dette kompliserer bildet av hvilke utslippsreduksjoner som er nødvendige for å nå et gitt klimamål. Men det er nettopp disse sammenhengene globale utslippsscenarioer er ment å belyse, heller enn å gi presise svar på reduksjonen i bruken av enkeltkilder.

Figur 6 bekrefter at fallet i de tre mulighetsbildene fra Sokkeldirektoratet (Lav, Basis og Høy) er innenfor intervallet for det globale fallet i olje og gass i de kostnadsoptimale scenarioene som når 1,5 grader fra AR6 (alle de blå linjene). Sammenlignet med det globale fallet i gass ligger produksjonsfallet i de tre mulighetsbildene i det nedre sjiktet. Sammenlignet med olje ligger de midt på treet.

Dette betyr likevel at det er stor forskjell på fallet i olje og gass i de tre mulighetsbildene. Variasjonen i bruken av olje og gass i AR6-scenarioene er som nevnt veldig stor, noe vi kommer tilbake til i neste avsnitt. 

Det er imidlertid ikke grunnlag for å hevde at alle de tre mulighetsbildene er i tråd med 1,5-graderscenarioet fra IEA (2023). Dette er fordi det globale fallet i både olje og gass i 1,5-graderscenarioet fra IEA er betydelig større enn fallet i Basisbildet og det Høye bildet fra Sokkeldirektoratet (Figur 6 og Tabell 1). Det er bare i det Lave mulighetsbildet at produksjonsfallet er større enn i IEA sitt 1,5-graderscenario. Dette står i kontrast til Sokkeldirektoratets (2024) og Finansdepartementets (2023) påstander om at fallet i alle de tre mulighetsbildene er i tråd med det «…FNs klimapanel og IEA har anslått at er i tråd med en vellykket oppfølging av Parisavtalen.»

For å få en bedre forståelse for sammenhengen mellom det globale fallet i olje og gass og temperaturøkning vil vi nå se nærmere på scenarioer som også når andre grader av oppvarming.

Hva viser andre scenarioer fra FNs klimapanel?

AR6 inneholder over tusen ulike utslippsscenarioer som når ulike grader av global oppvarming. Figur 7 og 8 viser det globale fallet i olje og gass i alle scenarioene fra AR6 som når en oppvarming på opptil 2,5 grader. Siden det er stor spredning i bruken av olje og gass er det også stor overlapp i bruken av olje og gass mellom scenarioer som når ulik grad av oppvarming.

Figur 7

Fall i globalt oljeforbruk i 2050 i scenarioer fra FNs klimapanels siste hovedrapport, AR6 (IPCC, 2022), sammenlignet med fallet i mulighetsbildene (Lav, Basis, Høy) fra Sokkeldirektoratet (2024).

Figur 8

Fall i globalt gassforbruk i 2050 i scenarioer fra FNs klimapanels siste hovedrapport, AR6 (IPCC, 2022), sammenlignet med fallet i mulighetsbildene (Lav, Basis, Høy) fra Sokkeldirektoratet (2024).

Figur 7 og 8 viser at produksjonsfallet i Basisbildet og det Høye bildet ikke bare er i tråd med scenarioer som når 1,5 grader (uten midlertidige temperaturoverskridelser), men også scenarioer der temperaturøkningen er høyere. Fallet i Basisbildet og det Høye bildet er i tråd med flere scenarioer der sannsynligheten for å overskride 2 grader er 50 prosent. Og det finnes også scenarioer med en oppvarming på opptil 2.5°C der fallet i olje er større enn fallet i det Høye mulighetsbildet. Det Høye bildet ligger generelt nærmere scenarioene som midlertidig overskrider 1,5 grader for olje enn scenarioene som holder seg under 1,5 grader.

Dette viser at det samme fallet i olje og gass kan være i tråd med mange ulike grader av oppvarming. Det er dermed ikke mulig å avgjøre den globale oppvarmingen basert på det globale fallet i olje og gass alene. Det som avgjør oppvarmingen, er hva som samtidig skjer med alle andre utslipp. Siden det samme fallet i olje og gass kan kombineres med ulikt kullforbruk, ulike kutt i andre klimagasser, og ulik bruk av CCS og karbonfangst, kan det samme fallet være i tråd med mange ulike nivåer for totale utslipp, og dermed mange ulike grader av oppvarming. Og siden AR6-scenarioene ikke er et statistisk utvalg (IPCC, 2022), er det heller ikke slik at man med ett bestemt fall i olje og gass har en større sannsynlighet for å havne i den ene eller den andre temperaturkategorien.

For at et gitt scenario skal være i tråd med en gitt temperaturøkning må alle scenarioantagelsene oppfylles samtidig. Dersom kullforbruket er høyere enn det 1,5-graderscenarioene legger til grunn, eller bruken av CCS og karbonfjerning er lavere, så vil ikke et fall i olje og gass i tråd med disse scenarioene nødvendigvis være i tråd med 1,5 grader. Da kan vi også havne i et scenario der vi har like stor sannsynlighet for å ikke nå 2 grader som vi har for å nå 2 grader.

Fallet i olje og gass i det Lave mulighetsbildet er imidlertid større enn det globale fallet i samtlige AR6-scenarioer (Figur 7). Et fall i olje og gass på 97 prosent ligger svært nær en full utfasing, og dermed null utslipp nesten uten CCS og karbonfjerning i 2050. Dette er det tiåret de globale CO₂-utslippene må nå netto null for å klare 1,5 grader med 50 prosent sannsynlighet, gitt tilstrekkelig utslippskutt i nær fremtid. Hvis utslippskuttene lar vente på seg, må utslippene nå netto null enda tidligere. En nær utfasing av global olje og gass i 2050 vil kunne sies å være i tråd med 1,5 grader, så lenge ikke utslipp fra andre kilder eller andre klimagasser blir veldig store, eller utviklingen av CCS og karbonfjerning går veldig tregt.

Oppsummert viser sammenligningen med et større spekter av AR6-scenarioer at det ikke er noen entydig sammenheng mellom det globale fallet i olje og gass og temperaturmål. Det betyr dermed ikke like mye å «ligge innenfor intervallet» for scenarioene som når 1,5 grader. Dette skyldes at spredningen i bruken av olje og gass i scenarioene fra AR6 er svært stor. Mens det Lave mulighetsbildet, under forbehold om hva som skjer med alle andre utslipp, kan sies å være i tråd med 1,5 grader, er fallet i olje og gass i Basisbildet og det Høye bildet også i tråd med scenarioer som bare har en 50 prosent sannsynlighet for å nå 2 grader.

Et mer grunnleggende problem med AR6-scenarioene er imidlertid at de, som følge av kostnadsminimering, gir en ujevn fordeling av utslippskutt som ikke tar hensyn til lands ulike kapasitet. I tillegg til dette begynner AR6-scenarioene i dag å bli utdaterte. Vi vil nå se nærmere på hvordan disse to aspektene påvirker fallet i olje og gass.

Forsinket handling og fordeling

Faktisk utvikling følger sjeldent globale utslippsscenarioer. Dette gjelder spesielt for de mest ambisiøse scenarioene, inkludert alle som når 1,5 grader.

Dersom utslippene er høyere enn det som legges til grunn i begynnelsen av globale utslippsscenarioer, må senere utslipp justeres ned. Dette er nødvendig for å oppnå samme kumulative utslipp og dermed samme temperaturøkning. Svaret på hvor mye olje og gass det er plass til i 2050 i en verden som når 1,5 grader, forandrer seg derfor stadig basert på den faktiske utviklingen. Alt annet likt betyr forsinkede utslippskutt at det blir mindre rom for olje og gass fremover.

Figur 9 viser at verken de totale CO₂-utslippene, reduksjoner i verdens kullforbruk, eller bruken av CCS har holdt tritt med det som ble lagt til grunn i 1,5-graderscenarioene fra AR6.

Figur 9

Globale fossile CO₂-utslipp, globalt kullforbruk og CCS i 1,5-graderscenarioene fra AR6 (alle de blå linjene) (IPCC, 2022) og IEA (2023, grønn linje) sammen med faktisk utvikling frem til 2024 (sort linje) og forventning i 2025 (rødt prikk, basert på GCP (2025) og Global CCS Institute (2025)).

Mens AR6-scenarioene la til grunn en nedgang i globale CO₂-utslipp allerede fra 2020, har faktiske utslipp fortsatt å øke. Allerede i 2023 lå globale CO₂-utslipp (fra energi og industri) utenfor hele intervallet for 1,5-graderscenarioene fra AR6. Økningen skyldes økt bruk av både kull, olje og gass (Figur 4).

Når det gjelder avstanden mellom faktisk utvikling og det som AR6-scenarioene viser, er det imidlertid kull som skiller seg mest ut. Sammenlignet med olje og gass (Figur 6) er reduksjonen i kull (Figur 9) i AR6-scenarioene langt mer drastisk. Dette reflekterer i stor grad den globale kostnadsoptimeringen i disse scenarioene: Siden det er billigere å redusere verdens kullforbruk enn verdens olje- og gassforbruk, er det nettopp det scenarioene gjør. AR6-scenarioene la derfor til grunn ekstremt raske kutt i det globale kullforbruket fra og med 2020. Også innenfor kull lå den faktiske trenden utenfor hele intervallet for 1,5-graderscenarioene allerede i 2023. Og mens AR6-scenarioene la til grunn en reduksjon i verdens kullforbruk på hele 41 prosent bare fra 2019 til 2025, har verdens faktiske kullforbruk i denne perioden økt med rundt 8 prosent (GCP 2025). Det betyr at verdens samlede kullforbruk i 2025 ligger nesten dobbelt så høyt som det 1,5-graderscenarioene fra AR6 la til grunn.

Utviklingen av CCS har heller ikke holdt tritt med utviklingen i 1,5-graderscenarioene fra AR6. Mens det mest optimistiske AR6-scenarioet (på CCS) la til grunn at rundt en fjerdedel (9 GtCO₂) av totale fossile CO₂-utslipp ville fanges og lagres i 2025, så var den faktiske globale kapasiteten i 2025 kun 77 MtCO₂ (Global CCS Institute, 2025). 

Det at verken de totale CO₂-utslippene, utslippene fra kull, eller bruken av CCS samsvarer med det som ble lagt til grunn i 1,5-graderscenarioene påvirker hvor mye olje og gass det er plass til i 2050.

En viktig grunn til at den faktiske utviklingen skiller seg såpass mye fra AR6-scenarioene er at disse ble laget for minst fem år siden. Et eksempel på et scenario som ble laget senere, og derfor også er mer oppdatert, er 1,5-graderscenarioet fra IEA (2023). Dette kan brukes for å illustrere hvordan oppdaterte antagelser kan påvirke bruken av olje og gass.

I tråd med faktiske utslipp i 2022, starter utslippsreduksjonene i IEA-scenarioet senere og fra et høyere nivå enn AR6-scenarioene (Figur 9). Siden det er de kumulative CO₂-utslippene som avgjør oppvarmingen, må høyere utslipp i starten (alt annet likt) kompenseres for med lavere utslipp på sikt. De globale CO₂-utslippene i 2050 ligger derfor lavere i IEA-scenarioet enn i de fleste AR6-scenarioene.

Bruken av kull i IEA-scenarioet ligger betydelig høyere enn i de aller fleste AR6-scenarioene, ikke bare i starten, men i hele perioden frem mot 2050. Mens det høyere startpunktet er en direkte konsekvens av det faktiske kullforbruket i 2022, kan det forhøyede kullforbruket frem i tid skyldes flere faktorer. For det første kan det være at den antatte maksgrensen for hvor fort verdens kullforbruk kan kuttes i IEA sin modell allerede er nådd. Da vil et høyere utgangspunkt ikke kunne kompenseres for med enda raskere kutt. For det andre kan det være et resultat av at kullforbruket i IEA-scenarioet i motsetning til AR6-scenarioene ikke baserer seg på ren kostnadsminimering, men også tar hensyn til rettferdighet, noe vi kommer nærmere inn på i neste avsnitt.

I tillegg til dette er også bruken av CCS og karbonfjerning betydelig lavere i IEA-scenarioet enn i AR6-scenarioene. Spesielt bruken av energirelatert karbonfjerning (inkludert bioenergi med CCS) er lavere i IEA-scenarioet enn i noe AR6-scenario.

Lavere netto CO₂-utslipp i 2050 betyr allerede at det er mindre plass til olje og gass i 2050 i scenarioet fra IEA enn i de fleste scenarioene fra AR6. I tillegg til dette bidrar høyere kullforbruk og mindre CCS og karbonfjerning til å redusere rommet for olje og gass i IEA-scenarioet ytterligere sammenlignet med AR6-scenarioene. Dette er med på å forklare hvorfor fallet i olje og gass i IEA-scenarioet er større enn i de fleste AR6-scenarioene som når 1,5 grader (Figur 6), og større enn i de to høyeste bildene fra Sokkeldirektoratet.

Et nytt scenario fra det anerkjente Potsdam Institute for Climate Impact Research (PIK) og Climate Analytics, publisert i november 2025 (PIK & AC, 2025), viser også at bruken av olje og gass må falle mye raskere enn det AR6-scenarioene la til grunn dersom verden skal klare 1,5 grader (Tabell 1). Det samlede globale fallet i olje og gass i dette scenarioet (på 83 prosent) er betydelig større enn fallet både i Basisbildet og i det Høye bildet fra Sokkeldirektoratet (2024). Likevel klarer ikke dette scenarioet å unngå midlertidige overskridelser av 1,5 grader.

Den faktiske utviklingen har med andre ord konsekvenser. Globale utslippsscenarioer er ferskvare. To av de viktigste faktorene som påvirker bruken av olje og gass i 2050 er størrelsen på de totale utslippene det året scenarioene blir laget og størrelsen på det gjenværende karbonbudsjettet. Til sammen bestemmer dette hastigheten på de globale utslippskuttene som er nødvendige for å nå 1,5 grader, noe som igjen påvirker hvor mye olje og gass det er plass til. Globale utslippsscenarioer må derfor stadig oppdateres.

I tillegg til dette vil også en lang rekke ulike teknologiske og økonomiske antagelser påvirke hvordan utslippskutt fordeles mellom ulike kilder i globale utslippsscenarioer. Et fall i den fremtidige prisen på fornybar energi og batterier vil normalt redusere bruken av kull, olje og gass til fordel for mindre CCS og karbonfjerning i scenarioer som når 1,5 grader. Og lavere anslag for potensialet for CCS og karbonfjerning vil også gi mindre rom for bruken av fossil energi. Begge deler har sannsynligvis bidratt til å redusere bruken av olje og gass i scenarioer laget etter AR6 ytterligere (Achakulwisut et al., 2023; Grant et al., 2022).

Med dagens kunnskap om faktisk utvikling er det misvisende å si at fallet i olje og gass som vises i 1,5-graderscenarioene fra AR6, som ble laget i 2020, fortsatt er i tråd med 1,5 grader. Dette er fordi 1,5-graderscenarioene fra AR6 på mange områder er utdaterte. Alt annet likt, tilsier utviklingen de siste fem årene at olje og gass må reduseres raskere enn det som ble lagt til grunn i AR6-scenarioene, dersom vi fortsatt skal klare 1,5 grader.

Rettferdighet og realisme

Hvert globale utslippsscenario innebærer en bestemt fordeling av utslippskutt mellom land og sektorer – og dermed også en bestemt fordeling av byrder og goder. Det finnes ingen «nøytral» måte å fordele utslippskutt i tråd med 1,5 grader på.

AR6-scenarioene fordeler utslippskutt etter ett bestemt kriterium, nemlig global kostnadsminimering. Andre kriterier – som rettferdighet eller politisk og sosial gjennomførbarhet – er ikke tatt hensyn til i AR6-scenarioene. Alt dette påvirker imidlertid realismen i scenarioene, og hvorvidt de er gjennomførbare i praksis.

Globalt kostnadsoptimale scenarioer gir en urettferdig fordeling av utslippskutt fordi de medfører høyere kostnader i forhold til BNP for lav- og mellominntektsland enn for høyinntektsland (Soergel et al., 2021; Bauer et al. 2020; Pachauri et al., 2022). En urettferdig fordeling av globale utslippskutt er problematisk, ikke bare i seg selv, men fordi den ikke vil være i tråd med Parisavtalens prinsipp om felles, men differensiert ansvar. I tillegg til dette er en urettferdig fordeling problematisk fordi det kan redusere realismen i utslippskuttene. Dette er det minst to grunner til.

For det første har lav- og mellominntektsland mindre kapasitet til å finansiere utslippskutt enn høyinntektsland. Selv om ny sol- og vindkraft ofte er billigere enn ny fossil kraft, krever fornybar energi langt større investeringer i starten. Lav- og mellominntektsland har mindre tilgang på kapital og er derfor dårligere stilt til å finansiere omstillingen (selv om denne kan gi en lang rekke fordeler i tillegg til reduserte klimagassutslipp). For det andre vil en fordeling av byrden der lav- og mellominntektsland betaler mer for utslippskutt svekke viljen i disse landene til å bidra til det kollektive målet som Parisavtalen er.

Begge disse problemene kan, i teorien, løses gjennom store finansielle overføringer fra land med høyere inntekt til land med lavere inntekt. I økonomiske analyser ligger slike overføringer ofte implisitt til grunn når spørsmål om økonomisk effektivitet skilles fra spørsmål om fordeling. Spørsmålet her er om slike overføringer tilbyr en realistisk løsning på den urettferdige fordelingen som kostnadsoptimale scenarioer implisitt legger til grunn.

FNs klimapanels scenarioer har fått betydelig kritikk for å sette global kostnadseffektivitet fremfor rettferdighet (Kanitkar et al., 2024), og for å vektlegge teknologisk gjennomførbarhet mer enn politisk og sosial gjennomførbarhet (Jewell & Cherp, 2020). Det er nå et økende fokus på å utvikle nye scenarioer som tar hensyn til både rettferdighet og politisk og sosial gjennomførbarhet, i tillegg til kostnader. Disse vil sannsynligvis gi en annen fordeling av utslippskutt enn AR6-scenarioene.

Dette vil påvirke bruken av olje og gass i scenarioene. Grunnen til dette er delvis at bruken av fossile brensler og negative utslipp er ujevnt fordelt mellom land med ulik inntekt, delvis at noen av antagelsene som ble lagt til grunn i AR6-scenarioene er mindre realistiske i dag.

Mens kull står for kun en fjerdedel av kraftproduksjonen i høyinntektsland, står kull for rundt halvparten av kraftproduksjonen i lav- og mellominntektsland (World Energy Balances, 2019). Mer enn 80 prosent av globale kullutslipp stammer fra land utenfor OECD (IEA, 2024b). I tillegg til dette, så er kullkraftverk i høyinntektsland betydelig eldre enn kullkraftverk i lav- og mellominntektsland, noe som bidrar til å øke kostnadene forbundet med å stenge kullkraftverk i lav- og mellominntektsland ytterligere. Den dramatiske reduksjonen i det globale kullforbruket i 1,5-graderscenarioene fra AR6 betyr i praksis at mange utviklingsland må avvikle sine kullkraftverk før den normale driftstiden (på 40–60 år) er utløpt (Brutschin et al., 2022). For å oppnå en slik hastighet må sterkt kullavhengige land, inkludert Kina, India og Sør-Afrika, redusere kullforbruket dobbelt så raskt som den raskeste reduksjonen som er blitt observert for noen teknologi i noe land (i tilsvarende størrelsesorden) (Muttitt et al., 2023). Dette reiser ikke bare spørsmål med rettferdigheten, men også realismen i kullreduksjonene som er lagt til grunn i AR6-scenarioene.

En mindre urettferdig fordeling av globale utslippskutt vil bety at det globale kullforbruket faller litt mindre raskt enn det AR6-scenarioene legger til grunn (Bauer et al., 2020). For å kompensere for dette må bruken av olje og gass, alt annet likt, reduseres raskere.

Én av grunnene til at kullforbruket er høyere i IEA-scenarioet enn i AR6-scenarioene – i tillegg til at det ble laget senere – er at IEA-scenarioet også tar hensyn til en mer rettferdig og realistisk utvikling i fremvoksende økonomier og utviklingsland (IEA, 2021). Mens AR6-scenarioene finner den billigste måten å nå klimamål på, gitt antagelser om hva som er teknologisk mulig, forsøker IEA-scenarioene å simulere utviklingen i energisystemet, gitt antagelser om hva som er politisk gjennomførbart og realistisk. IEA-scenarioet er ikke først og fremst drevet av global kostnadsminimering. Et sentralt prinsipp i 1,5-gradersscenarioet fra IEA er at ulike land følger ulike baner (IEA, 2023b). Dette reflekterer hensyn både til rettferdighet og til lands ulike utgangspunkt, kapasitet, og tilgang til ressurser. Målrettet handling, spesielt i avanserte økonomier og i store olje- og gassproduserende land, fører i IEA-scenarioet til at utslippene fra olje og gass faller raskere og at utslippene fra kull faller saktere sammenlignet med AR6-scenarioene (IEA, 2023b). Det samme er tilfelle i scenarioet fra PIK (2025), som også legger til grunn ulik kapasitet i ulike land. Kull faller imidlertid fortsatt raskere enn olje og gass i disse scenarioene.

Bruken av CCS og negative utslipp er også ujevnt fordelt i globalt kostnadsoptimale utslippsscenarioer. Spesielt karbonfjerning gjennom arealbruksendringer legges i større grad til utviklingsland i slike scenarioer (Kanitkar et al., 2024). Samtidig har forskning siden AR6 pekt på at potensialet for negative utslipp sannsynligvis er mindre enn det man trodde da AR6-scenarioene ble laget (Achakulwisut et al., 2023; Grant et al., 2022). Mer rettferdige og realistiske baner tilsier derfor også mindre negative utslipp, som igjen betyr mindre plass til fossil energi. 

Flere nyere analyser, i tillegg til IEA (2024) og PIK & CA (2025) (se Tabell 1), indikerer at hensyn til rettferdighet og realisme innebærer mindre plass til olje og gass i 2050.

I en analyse med mer realistiske antagelser for kullreduksjoner økte hastigheten på utslippskutt i det globale nord med 50 prosent (Muttitt et al., 2023), noe som igjen betydde raskere kutt i global olje- og gassproduksjon. Og i en analyse av AR6-scenarioene med mer realistiske antagelser for karbonfjerning, ble reduksjonen i gass i 2050 doblet, i tillegg til at reduksjonen i olje også økte (Achakulwisut et al., 2023 (se Tabell 1)). Selv om det er lite realistisk med så store kutt i kull som AR6-scenarioene viser, er det viktig å understreke at det også vil være vanskelig med så store kutt i olje og gass som nyere analyser forutsetter. Og kull kuttes fortsatt enda raskere enn olje og gass i disse analysene.

Det er viktig å påpeke at globalt kostnadsoptimale scenarioer gir en urettferdig fordeling av utslippskutt selv hvis man ignorerer historisk ansvar for utslipp (Bauer et al., 2020). Dette er fordi slike scenarier legger en relativt større andel av utslippskuttene til land med lavere inntekt, uavhengig av hva som har skjedd tidligere. Siden land med lavere inntekt generelt har mindre kapasitet til å finansiere og gjennomføre klimatiltak bidrar dette til å redusere realismen i kostnadsoptimale scenarioer. 

En mer rettferdig global kostnadsfordeling betyr ikke at land som tradisjonelt har blitt regnet som utviklingsland i internasjonal klimapolitikk ikke skal kutte utslipp eller at bruken av kull i disse landene kan fortsette som før. Hvis det var tilfellet, vil ikke verden klare å nå Parisavtalen. Mange av disse landene – inkludert Kina og India – har hatt sterk økonomisk vekst og store utslippsøkninger de siste tiårene, og står i dag for en stor del av det globale kullforbruket.

En mer rettferdig kostnadsfordeling betyr derimot enten økt finansiering fra land med høyere inntekt til land med lavere inntekt, eller en mindre rask utfasing av kull i land med lavere inntekt i forhold til det AR6-scenarioene viser. En farbar vei mot netto null vil sannsynligvis måtte inkludere begge deler. En mer rettferdig kostnadsfordeling vil dermed, alt annet likt, bety mindre plass til olje og gass globalt.

Siden rettferdighet kan baseres på flere ulike prinsipper (Pachauri et al., 2022), vil det alltid være en viss uenighet om hvordan en rettferdig fordeling av utslippskutt ser ut. Parisavtalen gir heller ingen konkrete retningslinjer for hvordan globale utslippskutt skal fordeles – noe som er med på å skille Parisavtalen fra Kyotoavtalen. Parisavtalen slår likevel fast at utslippskutt skal ta hensyn til rettferdighet og prinsippet om felles, men differensiert ansvar. Problemet med kostnadsoptimale scenarioer er at de gir en fordeling av utslippskutt som er urettferdig sammenlignet med alle de vanligste prinsippene for rettferdighet (Pachauri et al., 2022; Bauer et al., 2020).

En helt rettferdig fordeling av globale utslippskutt er likevel lite realistisk (og umulig gitt de mange ulike prinsippene for rettferdighet). Men en kostnadsoptimal fordeling av verdens utslippskutt er også lite realistisk. Dette er fordi en kostnadsoptimal fordeling legger en uforholdsmessig stor del av byrden på de landene som har minst kapasitet og evne til å finansiere en overgang fra fossil til utslippsfri energi og andre klimatiltak. I tillegg til begrenset kapasitet vil disse landene også kunne motsette seg en ujevn byrdefordeling basert på rettferdighetshensyn, som også er en del av Parisavtalen. Realistiske veier mot netto null vil derfor sannsynligvis ligge et sted imellom det kostnadsoptimale og det rettferdige. Siden scenarioene fra AR6 kun representerer det ene ytterpunktet, det kostnadsoptimale (Bauer et al., 2020), vil en mer realistisk fordeling av utslippskutt bety at raskere kutt i høyinntektsland er nødvendig. Dette innebærer mer kull, mindre karbonfjerning, og dermed mindre plass til olje og gass.

Diskusjon

Hvor mye olje og gass er det plass til i en verden som oppfyller Parisavtalen på en vellykket måte? Dette er det ikke noe enkelt svar på. For det første er det stor usikkerhet rundt den teknologiske og økonomiske utviklingen, og derfor også hva som er kostnadsoptimalt, noe spredningen i scenarioene fra AR6 tydelig viser. For det andre er det uenighet rundt hvordan fordelingen av utslippskutt kan og bør se ut. Dette betyr at det sannsynligvis alltid vil være usikkerhet og uenighet rundt hvor mye olje og gass som er i tråd med Parisavtalen.

Globale utslippsscenarioer gir et øyeblikksbilde av hvordan globale utslippskutt kan fordeles basert på forhåndsbestemte kriterier. Resultatet avhenger nødvendigvis både av tidspunktet scenarioene lages på og kriteriene som brukes. AR6-scenarioene er basert på global kostnadsoptimering. Disse scenarioene gir ingen fasitsvar på hvordan Parisavtalen skal eller bør nås, og derfor heller ingen «rettigheter» til utslipp fra bestemte sektorer eller land. Å bruke de på denne måten, eller til å hevde at dersom man følger utslippskuttene i disse scenarioene så har man gjort sin del av jobben, er feil.

Utslippskuttene som vises i AR6-scenarioene er misvisende fordi de verken tar hensyn til utviklingen de siste fem årene eller til prinsippet om rettferdighet og felles, men differensiert ansvar som er nedfelt i Parisavtalen. En vellykket oppfølging av Parisavtalen basert på dagens utslipp og ulike lands muligheter vil med all sannsynlighet innebære mindre plass til olje og gass globalt enn det AR6-scenarioene viser.

Fallet i olje og gass i Basisbildet og det Høye mulighetsbildet fra Sokkeldirektoratet er ikke i tråd med det globale fallet i nyere scenarioer fra IEA og andre. Det er kun det Lave mulighetsbildet som er i tråd med fallet i disse scenarioene.

Men selv de oppdaterte scenarioene representerer øyeblikksbilder som fort kan endre seg. Fortsatt manglende utslippskutt og finansiering av klimatiltak i lav- og mellominntektsland vil kunne bety enda mindre plass til olje og gass i fremtiden. Det samme vil en fortsatt reduksjon i potensialet for og utviklingen av CCS og negative utslippsteknologier. Samtidig vil en fortsatt rask fremgang innen batterier og fornybar energi kunne bety at kostnadsoptimale scenarioer velger å redusere bruken av fossil energi raskere for å gi mer rom til utslipp i sektorer der alternativene er langt dyrere. Basert på historiske trender fremstår en slik utvikling ikke usannsynlig. Dette gir grunn til å forvente enda mindre plass til olje og gass i 2050 i fremtidige scenarioer som er i tråd med 1,5 grader.

Sokkeldirektoratets tre mulighetsbilder

Til sammen peker en grundigere analyse av utslippsscenarioer og faktiske trender på at et globalt fall i olje og gass i 2050 i tråd med 1,5 grader vil ligge et sted mellom fallet i Basisbildet og det Lave bildet fra Sokkeldirektoratet. Faktorer som vil kunne gi mer plass til olje og gass i 2050 inkluderer en raskere enn antatt utvikling av CCS eller karbonfjerning, raskere enn antatte kutt i det globale kullforbruket eller i CO₂-utslipp fra sementproduksjon eller arealbruk, eller en raskere enn forventet reduksjon av andre klimagasser. Ingen av disse alternativene fremstår som sannsynlige.

Både i Basisbildet og i det Lave mulighetsbildet holder leteaktiviteten seg på dagens nivå de nærmeste årene. Deretter faller leteaktiviteten raskt i det Lave mulighetsbildet, og noe saktere i Basisbildet. Mens leteaktiviteten i Basisbildet betyr en økende andel av letebrønner og funn i Barentshavet, konsentrerer leteaktiviteten i det Lave bildet seg om Nordsjøen og Norskehavet, der infrastrukturen allerede er utbygd. Mens Basisbildet legger til grunn drift av flere nye lønnsomme felt, i stor grad som satellitter til eksisterende infrastruktur, er det i det Lave bildet få nye funn som bygges ut og svært få prosjekter for økt utvinning. Redusert lønnsomhet i det Lave bildet fører også til tidlig nedstengning av mange felt.

Det Lave bildet «innebærer i praksis en fullstendig nedbygging av petroleumsnæringen frem til 2050» (Sokkeldirektoratet, 2024). Men selv med en slik nedgang bidrar det Lave mulighetsbildet fortsatt til «stor verdiskaping de neste 25 årene» (Sokkeldirektoratet, 2024).

I det Høye mulighetsbildet gir høy leteaktivitet både i infrastrukturnære områder og i områder som er lite utforsket, raskt flere og større funn. Flere av de store funnene i det Høye bildet gjøres i Barentshavet, og det bygges i dette bildet også ut ny infrastruktur for gasseksport.

Samtidig har forskning i flere år vist at utslipp fra verdens eksisterende og planlagte fossile infrastruktur sannsynligvis er nok til å overskride det gjenværende karbonbudsjettet for 1,5 grader (IPCC, 2022; Tong et al., 2019). I tråd med dette skrev IEA i 2021, i forbindelse med utgivelsen av sitt nye 1,5-gradersscenario (Net Zero Emissions by 2050, NZE), at det ikke var behov for noen nye olje- og gassfelt fra og med 2021 (IEA 2021). I oppdateringen fra 2023 spesifiserte IEA at det ikke er behov for nye olje- og gassprosjekter med lang ledetid, som betyr at det ikke er behov for å lete etter nye felt, men at det fortsatt er behov for investeringer i eksisterende olje- og gassfelt og allerede godkjente prosjekter (IEA, 2023). I tillegg til dette så vil hastigheten på fallet i olje og gass i IEA sitt scenario bety at flere kostnadskrevende prosjekter avsluttes før de når utgangen av sin tekniske levetid.

Science Based Targets Initiative (SBTi) er en organisasjon som lager standarder og krav til selskaper som ønsker å operere i tråd med Parisavtalen. SBTi møter samme utfordringer ved å bruke scenarier som alle andre når det gjelder å si noe konkret om hva som kan være innenfor Parisavtalen for bestemte sektorer. Men det er likevel verdt å nevne at også SBTi legger vekt på at det ikke skal investeres i leting etter nye olje- og gassfelt eller ny infrastruktur når de avgjør hvorvidt investeringer i olje og gass i finanssektoren er i tråd med 1,5 grader (SBTi, 2025).

For at nye olje- og gassprosjekter med lang ledetid i Norge skal være i tråd med Parisavtalens temperaturmål, må eksisterende og planlagt fossil infrastruktur andre steder avvikles eller legges på is. Dette poenget står enda sterkere i dag, ettersom de globale utslippene siden denne forskningen ble publisert har fortsatt å øke. Dette er kun realistisk dersom de nye prosjektene klarer å utkonkurrere eksisterende prosjekter. 

Dersom vi tar utgangspunkt i utslipp fra eksisterende og planlagt fossil infrastruktur, og legger IEAs vurderinger rundt investeringer i nye felt til grunn, fremstår heller ikke det Høye bildet fra Sokkeldirektoratet som forenlig med 1,5 grader. I dette mulighetsbildet er det høy leteaktivitet i nye områder i Barentshavet. I Basisbildet er det også mange nye funn og nye felt. Men selv om flere av disse også er i Barentshavet er mange også koblet til eksisterende infrastruktur. Dette mulighetsbildet havner derfor i en gråsone, der det ikke nødvendigvis er i tråd med 1,5 grader, men likevel nærmere enn det Høye bildet. Det Lave mulighetsbildet, med sine svært få nye funn, er i tråd med 1,5 grader basert på denne typen vurderinger.

Fallet i norsk olje og gass vs. fallet globalt

Et viktig spørsmål, som verken Sokkeldirektoratet eller NOU 2023:30 tar opp, er hvorvidt fallet i norsk olje og gass bør være like stort, mindre, eller større enn det globale fallet i olje og gass. NOU 2023:30 legger implisitt til grunn at fallet i norsk olje og gass bør være likt det globale fallet for at fallet skal kunne vurderes til å være i tråd med Parisavtalen. Her finnes det imidlertid argumenter som drar i begge retninger, uten at alle disse nødvendigvis er basert på solide faglige vurderinger.

Et argument for at fallet i norsk gassproduksjon bør være større enn det globale fallet er at mesteparten av norsk gass brukes i europeiske land, og at europeisk klimamål peker i retning av et større fall i gass enn ellers i verden. Selv om norsk gass også kan eksporteres til land utenfor Europa i form av LNG, så er dette mindre lønnsomt. Dette betyr at europeiske klimamål er vel så viktige, om ikke viktigere, for å vurdere om fremtidig norsk gassproduksjon er i tråd med Parisavtalen. Det anslåtte fallet i Europas gassbehov, på opp mot 90 prosent i 2050 (sammenlignet med 2022) i et slikt scenario (IEA, 2023, APS-scenario), er imidlertid større enn fallet både i Basisbildet og det Høye bildet. Igjen så er det først og fremst det Lave bildet som kan sies å være i tråd med et slikt fall.

Dette argumentet kan imidlertid kontres med at Norge kan øke sin markedsandel i det europeiske gassmarkedet. Dette betyr, i teorien, at fallet i europeisk gassetterspørsel ikke legger noen begrensninger på norsk gassproduksjon. Det samme argumentet gjelder også globalt: Dersom vi antar at Norge ubegrenset kan øke sin markedsandel så er det i teorien få begrensninger på norsk olje- og gassproduksjon, selv i 1,5-gradersscenarioer der den globale bruken av olje og gass faller betraktelig. Spørsmålet er om økt norsk markedsandel i et slikt scenario gir mening i praksis.

For det første må det gi økonomisk mening. Vil norsk olje- og gassproduksjon være lønnsom med et prisnivå på olje og gass som er konsistent med 1,5 grader? I IEA sitt ferskeste 1,5-graderscenario ligger oljeprisen i 2050 på 25 dollar fatet (IEA, 2025). For det andre så må det gi strategisk mening for importlandene. Hvor stor andel av importen vil importland være villige til å basere på enkeltland, fremfor å diversifisere? For det tredje så må det gi mening i forhold til den knappheten på ressurser som vil kunne utspille seg i forbindelse med omstillingen av det norske samfunnet. Hvordan vil fortsatte investeringer i norsk olje- og gassproduksjon i Norge påvirke muligheten for å skape nye industrier som over tid kan erstatte olje- og gassindustrien?

Et ofte fremmet argument for økt norsk markedsandel er at norsk olje og gass produseres på en mer forsvarlig måte med lavere utslipp enn olje og gass fra mange andre land. Hvorvidt markedene kommer til å ta hensyn til dette er et ubesvart spørsmål. Klimaeffekten av endret norsk olje- og gassproduksjon er også usikker. Mens noen studier har funnet at redusert norsk gassproduksjon på kort sikt kan gi en marginal økning i verdens klimagassutslipp (Rystad, 2023), har andre studier funnet det motsatte (Vista Analyse, 2023). For olje peker flere funn i samme retning: Lavere norsk oljeproduksjon vil redusere globale utslipp, men størrelsen på effekten er usikker og avhengig av markedsresponsen.

Et ofte fremmet argument for at Norge bør redusere sin markedsandel er at Norge allerede har tjent svært store summer på salg av olje og gass. Dette argumentet peker på at vi som et av verdens rikeste land er langt bedre stilt når det gjelder å fase ut petroleumssektoren til fordel for nye sektorer som kan bidra til den globale omstillingen enn andre land. Og et annet argument mot økt norsk markedsandel peker på risikoen for fastlåste eiendeler (stranded assets) i en verden der etterspørselen etter olje og gass kan komme til å falle betraktelig som følge av både klimapolitikk og fornybarutvikling.

Det hersker betydelig usikkerhet rundt flere av disse argumentene. Dersom økt norsk markedsandel skal kunne brukes som argument for at norsk olje og gass er i tråd med 1,5 grader – i en verden der nedgangen i global og europeisk etterspørsel etter olje og gass er langt større enn fallet i produksjonen på norsk sokkel – må flere av disse spørsmålene besvares.

Konklusjon

Spørsmålet det svares på i dette notatet er ikke om det er sannsynlig at verden kommer til å klare 1,5 grader, og heller ikke hva Norges bidrag bør være. Spørsmålet er om mulighetsbildene fra Sokkeldirektoratet kan sies å være i tråd med en vellykket global oppfølging av Parisavtalen, slik det hevdes ved hjelp av scenarioer fra FNs klimapanel og IEA.

For å gi svar på dette spørsmålet har notatet blant annet søkt å gi svar på følgende underspørsmål:

1. Hva innebærer en «vellykket oppfølging av Parisavtalen»? 
2. I hvor stor grad er fallet i norsk produksjon av olje og gass i tråd med det globale fallet i scenarioer fra FNs klimapanel og det Internasjonale Energibyrået (IEA)? 
3. Er det globale fallet i olje og gass i scenarioene fra FNs klimapanel og IEA ensbetydende med en vellykket oppfølging av Parisavtalen? 

En vellykket oppfølging av Parisavtalen innebærer ikke bare at temperaturen begrenses til 1,5 grader, men at dette gjøres på en måte som tar hensyn til Parisavtalens prinsipp om rettferdighet og felles, men differensiert ansvar og respektive muligheter.

Sokkeldirektoratet (2024) bruker 1,5-graderscenarioene fra AR6 og fra IEA (2023) for å hevde at alle de tre mulighetsbildene for fremtidig norsk olje- og gassproduksjon er i tråd med en vellykket oppfølging av Parisavtalen.

Problemet med det globale fallet i olje og gass i AR6-scenarioene er at det verken kan sies å være i tråd med 1,5 grader eller prinsippet om rettferdighet og felles, men differensiert ansvar. Grunnen til det første er at AR6-scenarioene ble laget senest i 2020 og at den faktiske utviklingen ikke har holdt tritt med det som ble lagt til grunn i disse scenarioene. Grunnen til det siste er at AR6-scenarioene minimerer de globale kostnadene av å nå klimamål uten å ta hensyn til lands ulike kapasitet eller rettferdighet. Utslippskuttene i AR6-scenarioene, inkludert innen olje og gass, legger dermed en større del av byrden ved å kutte utslipp på lav- og mellominntektsland enn på høyinntektsland. Dette er i strid med en vellykket oppfølging av Parisavtalen, med mindre store finansielle overføringer fra høyinntektsland til lav- og mellominntektsland kan kompensere for den ujevne byrdefordelingen.

Det globale fallet i olje og gass i 1,5-graderscenarioet fra IEA (2023) tar mer hensyn både til utviklingen de siste årene og til prinsippet om rettferdighet og felles, men differensiert ansvar. Grunnen til dette er at IEA-scenarioet ble laget noen år etter AR6-scenarioene (i 2023) og at IEA-scenarioet i motsetning til AR6-scenarioene tar hensyn både til lands ulike kapasitet og realismen i ulike utslippskutt. Fallet i olje og gass i 2050 i IEA-scenarioet er som følge av dette større enn i de fleste AR6-scenarioene. Men det er også større enn fallet i de to øverste mulighetsbildene fra Sokkeldirektoratet. Dette står i kontrast til det Sokkeldirektoratet skriver om at alle de tre mulighetsbildene er innenfor intervallet for det globale fallet i olje og gass som IEA (2023) har anslått at er i tråd med en vellykket oppfølging av Parisavtalen. I tillegg til dette begynner også IEA-scenarioet fra 2023 i dag å bli utdatert. IEA-scenarioet fra bare ett år senere (IEA, 2024) har et merkbart høyere fall i olje og gass i 2050 enn IEA-scenarioet fra 2023.

Dette betyr at det er misvisende å bruke det globale fallet i olje og gass i scenarioene fra AR6 og IEA (2023) for å påstå at fallet i norsk olje og gass i de tre mulighetsbildene fra Sokkeldirektoratet (2024) er i tråd med en vellykket oppfølging av Parisavtalen. AR6-scenarioene gir et skjevt bilde på hva som må til for å nå Parisavtalen i dag, og ingen av scenarioene kan brukes for å gi «rettigheter til utslipp» i bestemte sektorer. Dersom verden skal klare å begrense oppvarmingen til 1,5 grader må bruken av olje og gass med all sannsynlighet kuttes raskere enn det som vises i scenarioene fra AR6.

En grundig vurdering av globale utslippsscenarioer og faktisk utvikling de siste årene viser at et fall i global olje- og gassproduksjon på nivå med det Høye bildet fra Sokkeldirektoratet med stor sannsynlighet ikke er i tråd med en vellykket oppfølging av Parisavtalen. Mer oppdaterte scenarioer som også tar hensyn til prinsippet om felles, men differensiert ansvar og lands ulike kapasitet, indikerer at nivået på olje og gass i Basisbildet fra Sokkeldirektoratet også er for høyt. Dersom fallet i produksjonen av olje og gass på norsk sokkel skal være i tråd med det globale fallet, i en verden der Parisavtalen nås på en vellykket måte, må produksjonen etter alt å dømme ligge nærmere det Lave mulighetsbildet. Basert på disse vurderingene vil ikke et uttalt ønske om å utsette det forventede fallet i norsk olje- og gassproduksjon, slik både oljeindustrien og myndighetene taler for, være i tråd med en vellykket oppfølging av Parisavtalen.

Referanser

Sluttnoter

[1]Finansdirektør Torgrim Reitan i Equinor uttalte i september at «Vi har alltid sagt at «om noen år faller det», men har alltid klart å utsette det. Vi har helt klare ambisjoner om å fortsette med det, og forlenge produksjonen på norsk sokkel så lenge vi bare klarer» (E24, 2025). Samme måned uttalte statssekretær Elisabeth Sæther (Ap) i Energidepartementer at «Etter 2030 er det ventet at norsk olje- og gassproduksjon vil falle kraftig. Investeringer i ytterligere produksjonskapasitet er nødvendig for å motvirke dette. Det betyr fortsatt leting, utbygging av funn og økt utvinningstiltak» (Alltinget, 2025). 

[2]Disse IAM-ene ser kun på kostnadene ved å nå klimamål. De ser ikke på fordelene av unngåtte klimaendringer og skiller seg dermed fra mer aggregerte modeller (også kalt IAM-er) som brukes for å veie kostnadene av utslippskutt opp mot fordelene av unngåtte klimaendringer. Mens den sistnevnte typen IAM brukes for å finne det optimale nivået på global oppvarming, tar IAM-ene som omtales i dette notatet klimamålene som gitt.

[3]Scenarioene og IAM-ene som omtales i dette notatet tar ikke hensyn til gevinstene forbundet med reduserte klimagassutslipp (inkludert mindre klimaendringer og for eksempel positive helseeffekter). I tillegg forutsetter scenarioene vanligvis perfekte markeder og en optimal referansebane, noe som betyr at alle klimatiltak medfører en kostnad.

Referanser

Achakulwisut, P., Erickson, P., Guivarch, C., Schaeffer, R., Brutschin, E., & Pye, S. (2023). Global fossil fuel reduction pathways under different climate mitigation strategies and ambitions. Nature communications, 14(1), 5425.

Alltinget (2025). “Dystre tall i ny oljerapport: – I Europa bør de siste molekylene komme fra Norge, svarer regjeringen”. https://www.altinget.no/klima/artikkel/ny-oljerapport-med-dystre-tall-i-europa-boer-de-siste-molekylene-komme-fra-norge-svarer-regjeringen

Bauer, N., Bertram, C., Schultes, A., Klein, D., Luderer, G., Kriegler, E., … & Edenhofer, O. (2020). Quantification of an efficiency–sovereignty trade-off in climate policy. Nature, 588(7837), 261-266.

Brutschin, E., Schenuit, F., Van Ruijven, B., & Riahi, K. (2022). Exploring enablers for an ambitious coal phaseout. Politics and Governance, 10(3), 200-212.

E24 (2025). «Equinor-topp: – Ingen olje skal ligge igjen på norsk sokkel» https://e24.no/energi-og-klima/i/KMdl34/equinor-topp-ingen-olje-skal-ligge-igjen-paa-norsk-sokkel

Finansdepartementet (2023). Utfordringer for lønnsdannelsen og norsk økonomi. NOU 2023: 30. Last ned: https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2023-30/id3018750/

Finansdepartementet (2024). Perspektivmeldingen 2024 (Meld. St. 31 (2023–2024)). Last ned: Meld. St. 31 (2023–2024) – regjeringen.no

Global CCS Institute (2025). Global Status of CCS 2025. Global Status of CCS | Global CCS Institute

GCP (2025). https://globalcarbonbudget.org/gcb-2025/

Grant, N., Gambhir, A., Mittal, S., Greig, C., & Köberle, A. C. (2022). Enhancing the realism of decarbonisation scenarios with practicable regional constraints on CO₂ storage capacity. International Journal of Greenhouse Gas Control, 120, 103766.

ICJ (2025). OBLIGATIONS OF STATES IN RESPECT OF CLIMATE CHANGE. https://icj-web.leman.un-icc.cloud/sites/default/files/case-related/187/187-20250723-adv-01-00-en.pdf

IEA (2021). Net Zero by 2050: A Roadmap for the Global Energy Sector. https://iea.blob.core.windows.net/assets/deebef5d-0c34-4539-9d0c-10b13d840027/NetZeroby2050-ARoadmapfortheGlobalEnergySector_CORR.pdf

IEA (2023). World Energy Outlook 2023.

IEA (2023b). Net Zero Roadmap: A Global Pathway to Keep the 1.5 °C Goal in Reach, 2023 Update. https://iea.blob.core.windows.net/assets/8ad619b9-17aa-473d-8a2f-4b90846f5c19/NetZeroRoadmap_AGlobalPathwaytoKeepthe1.5CGoalinReach-2023Update.pdf

IEA (2024). World Energy Outlook 2024.

IEA (2024b). Greenhouse Gas Emissions from Energy Highlights. IEA. https://www.iea.org/data-and-statistics/data-product/greenhouse-gas-emissions-from-energy-highlights

IEA (2025). World Energy Outlook 2025.

IPCC (2022). Climate Change 2022: Mitigation of Climate Change.

IPCC (2023). Synthesis Report.

Jewell, J., & Cherp, A. (2020). On the political feasibility of climate change mitigation pathways: is it too late to keep warming below 1.5° C?. Wiley Interdisciplinary Reviews: Climate Change, 11(1), e621.

Kanitkar, T., Mythri, A., & Jayaraman, T. (2024). Equity assessment of global mitigation pathways in the IPCC Sixth Assessment Report. Climate Policy, 24(8), 1129-1148.

Muttitt, G., Price, J., Pye, S., & Welsby, D. (2023). Socio-political feasibility of coal power phase-out and its role in mitigation pathways. Nature Climate Change, 13(2), 140-147.

Pachauri, Shonali, Setu Pelz, Christoph Bertram, Silvie Kreibiehl, Narasimha D. Rao, Youba Sokona, og Keywan Riahi. 2022. «Fairness considerations in global mitigation investments». Science 378(6624): 1057–59. doi:10.1126/science.adf0067.

Parisavtalen (2015). Last ned: Parisavtalen – Lovdata

PIK & CA (2025). Rescuing 1.5°C. Climate Analytics | Rescuing 1.5°C: new evidence on the highest…

Rystad (2023). Netto klimagassutslipp fra økt olje- og gassproduksjon på norsk sokkel. netto-klimagassutslipp-fra-okt-olje-og-gassproduksjon-pa-norsk-sokkel_hovedrapport.pdf

SBTi (2025). Financial Institutions Net Zero Standard. VERSION 1.0. Financial-Institutions-Net-Zero-Standard.pdf 

Soergel, B., Kriegler, E., Bodirsky, B. L., Bauer, N., Leimbach, M., & Popp, A. (2021). Combining ambitious climate policies with efforts to eradicate poverty. Nature communications, 12(1), 2342.

Sokkeldirektoratet (2024): Ressursrapport 2024. Last ned: https://www.sodir.no/aktuelt/publikasjoner/rapporter/ressursrapporter/ressursrapport-2024/

Tong, D., Zhang, Q., Zheng, Y., Caldeira, K., Shearer, C., Hong, C., … & Davis, S. J. (2019). Committed emissions from existing energy infrastructure jeopardize 1.5 C climate target. Nature, 572(7769), 373-377.

Vista Analyse (2023). Norsk olje, globale utslipp: Netto forbrenningsutslipp av økt norsk petroleumsproduksjon. Norsk olje, globale utslipp

World Energy Balances 2019: Summary Energy Balances (IEA, 2019); https://doi.org/10.5257/iea/web/2019